av Harald Beyer Arnesen
I desember 1905, under en kampanje for å få arbeidere til å tilslutte seg Industrial Workers of the World, uttalte den amerikanske sosialisten Eugene V. Debs: "Kapitalistene eier verktøyet de ikke bruker, og arbeiderne bruker verktøyet de ikke eier." Til dette kunne man tilføye: Noen ganger kan direkte aksjon bety å sette verktøyet vi ikke eier ut av drift, noen ganger kan det bety å få det til å danse etter vår egen pipe og sjødefinerte behov og mål. I siste instans kan direkteaksjon bare bety å handle som om alt verktøy faktisk var vårt eget. Den frihetlige sosiale revolusjon er direkteaksjonen brakt til dens logiske konklusjon: Arbeiderklassens direkte overtakelse, reorganisering, forvandling og dekonstruksjon, når ikke egnet til sjødefinerte behov, av produksjonsmidlene (de materielle frihetsverktøy), samt avvæpning av den makt som beskytter den orden som var.
Det passer her å gjøre oppmerksom på at Pentagons planlagte krig mot Irak har som absolutte forutsetning transport av militært utstyr til den Persis-Arabiske Gulf, som igjen avhenger av å kunne benytte deler av verdens handelsflåte. I sammenheng med en planlagt vill streik på Freia på nittitallet, benyttet vi de ansatte sjåførene som direkte bud mellom oss selv og arbeiderne i butikkene til Rimi, Rema osv. Sammen med sjokoladen og annet godteri, leverte de flygeblad som oppfordret til ulydighet. Det faktum at vi hadde brukt bedriftstid og –kjøretøy til dette formål, gjorde toppsjefene langt mer harmdirrende enn innholdet av løpesedlene i seg sjøl. Sjefer pleier å være svært klar over betydningen av hvilken form som benyttes, og har en nesten instinktiv forståelse for når deres autoritet som sådan blir utfordret av hva jeg her med den engelske historikeren E. P. Thompson vil kalle en moralsk arbeiderøkonomi under utforming.
Direkte aksjon kan defineres som en aksjonsform utført på vegne av ingen andre enn oss sjøl, hvor midlene også umiddelbart er målet, og hvis ikke, som under en lønnsstreik uformidlet av fagforeningsbyråkratiet, at midlene (reduksjonen av profitten gjennom vårt ikke-arbeid, og derigjennom også en reduksjon av eiernes makt) står i et umiddelbart forhold til våre sjødefinerte mål (økt lønn og styrking av egen makt). En vellykket direkteaksjon forårsaker en direkte reorganisasjon av eksisterende livsbetingelser gjennom de direkte berørtes samordnede handlinger.
Jeg har definert direkteaksjon som handlinger som ikke er utført på vegne av andre. Men hvem er de direkte berørte? Og på hvilket punkt opphører en aksjon å være direkte-aksjon fordi den ikke tilfredsstiller dette krav? Talspersoner for ideologier som det borgerlige representative demokrati, sosialdemokrati og leninisme, hevder alle å handle på vegne av "folket" og i "folkets" interesse. I dette skiller de seg ikke fra fordums keisere og konger. Anarkister har alltid benektet, ikke bare at talspersoner for nevnte ideologier representerer folkets interesser, men sjølve forestillingen om at de kunne gjøre det. Hva mer er, sjøl om de så kunne, hevder vi at dette likevel ikke ville være til vårt eget beste, da verdien av å være våre egne herrer ligger ved kjernen av sjølve essensen av det å være menneske. Noe som ikke innebærer noen flukt fra andres innflytelse og kritikk. For foruten den ville vi være intet.
På den andre side opprettholder vi prinsippet om gjensidig hjelp og solidaritet; at en urett mot en er en urett mot alle, og en urett derfor også berører alle. Filosofiske gåter er ikke anliggende her, men den menneskelige frigjørings politikk. På dette nivået leder spørsmålet oss til et annet. Hvem har definisjonsmakten? Jeg definerer de lave lønningene til lønnsslavene i bedrift X, hvor enn bedriften måtte befinne seg i verden, som noe som angår meg, ikke bare av moralske årsaker, men også fordi, for å parafrasere Bakunin: I henda til verdens eiere, blir undertrykkelsen og utbyttingen av andre også et redskap for min underordning. Men brakt til sitt logiske endepunkt kan denne tankegangen lede oss direkte tilbake til styre gjennom representasjon og opplyst enevelde. Derfor må definisjonsmakten ligge hos arbeiderne i bedrift X. På den annen side vil min deltakelse i aksjoner på deres initiativ, eller gjennom felles initiativ og samarbeid, gjøre meg til en del av deres direkte aksjon om mine handlinger ellers kvalifiserte til det, for eksempel gjennom deltakelse i en blokade under en streik. Vi har da gjensidig definert oss som et mellommenneskelig kollektiv med felles interesser. Ikke borgerlig filantropi med arbeidersolidaritet. Mye mer kunne sies rundt dette. Men det er kritisk å forstå spørsmålets betydning om vi vil unngå at påståtte direkte aksjoner ikke blir en vei som leder oss til elitisme, og dermed også bort fra det anarkistiske prosjekt for individuell og sosial frigjøring.
Direkteaksjon har blitt definert som en aksjon uten mellommenn eller –kvinner. Men dette er en definisjon som trenger klargjøring. Fra et anarkistisk perspektiv er direkteaksjon ikke bare knyttet til solidaritet, men også til hva som tendensielt er solidaritetens forutsetning, samt det underliggende prinsipp i begrepet om direktedemokrati, nemlig ikke-hierarkisk mellommenneskelig kommunikasjon. Slik kommunikasjon befinner seg ved kjernen av hva direkteaksjon alltid er: individuell og kollektiv sjølmyndiggjøring. Da en direkteaksjon inneholder sitt eget mål, finner vi også direkteaksjonens mening innenfor dette sjøldefinerte mål. Jo mer målet manifesterer seg i midlene, desto mer er det også en direkteaksjon.
Direkteaksjoner er primært, om ikke utelukkende, knyttet til kollektive aksjonsformer, også av den enkle grunn at det er i sammen vi som lønnete og ulønnete arbeidere har potens og potensiale til direkte, ofte umiddelbart, å endre våre livsvilkår. Jo færre aktører desto mer symbolske vil også være aksjoner som regel være. De tenderer da mot å bli, ikke midler til en direkte forvandling av deler av våre livsvilkår gjennom sjølmyndiggjøring, men først og fremst midler til å kalle på andres makt. Mens mange kan lide under illusjonen av at vi gjennom direkteaksjoner unnslipper behovet for organisering, så er det motsatte tilfellet: Oftest krever det en større grad av organisert koordinering. Graden av desorganisering er graden våre liv vil bli organisert av andre. Det er vi som skaper verden, mens vi gjør det som et kollektiv (for tida under kommando av verdens eiere) og det er derfor også i sammen vi kan gjøre direkte og grunnleggende forandringer, uformidlet av utenforstående krefter, og til syvende og sist også erobre verden og makta over vår egen fremtid.
Direkteaksjoner kan også betraktes som et språk: et språk som kommer til uttrykk gjennom praktisk artikulering. Som sådan inneholder direkteaksjonen også en symbolsk kraft langt utover det en blott symbolsk aksjon kan få, nettopp fordi budskapet er innesluttet i og ikke adskilt fra midlene. Direkteaksjoner er alltid handlingens propaganda.
Begrepet "handlingens propaganda" assosieres lett med bomber og andre atomiserte uttrykk for desperasjon og sosial impotens. Men begrepet trenger ikke ha denne betydning, som heller ikke er den opprinnelige. Når utfordringer møter oss på et globalt nivå, kan direkteaksjoner utført lokalt for å framvinge små forandringer her og nå, eller internasjonalt av en liten del av arbeiderklassen, synes å være som å pisse i havet. Men om gjennomført med hell, kommuniserer direkteaksjonen et budskap som når lengre enn dens umiddelbare mål, og bærer i seg sjølve såkornene til en frihetlig sosial revolusjon. Handlinger som direkte frambringer sjølmydiggjøring er smittsomme, da de gjennom praksis illustrerer veier som leder utenfor sfæren av bryåkratiske formidlinger og parlamentarisk representasjon. Det er da også direkteaksjonens smitteeffekt, mer enn noe annet, myndigheter og arbeidskjøperorganisasjoner alltid har fryktet, og god grunn.
Handlinger som ikke fullt ut kvalifiseres som direkteaksjoner kan inneholde elementer av direkteaksjon. En vesentlig del av vår utfordring består i å prøve å gjøre disse elementer så dominerende som mulig, og etterstrebe en allmenngjøring av en praksis tufta på en moralsk økonomi som inneholder kimen til en annen måte å organisere livet på. Dette betyr også, og det kan ikke understrekes nok, at sjølve aksjonsformen er viktig i seg sjøl, og bærer i seg et klart og gjennomtrengende budskap.
Hva vil jeg nå si med dette? At vi må handle på en måte som har en stor potensiell smitteeffekt, og at handlingsFORMEN derfor er viktig om vi noen gang skal kunne bryte med logikken til de siamesiske tvillingpar Stat og Kapital. Alt dette som nå er sagt kan overføres på områder som boligkamp og andre deler av våre sosiale liv. En vesentlig del av enhver frigjøringskamp i dag må også stadig prøve å overskride de kunstige grenser mellom livets ulike sfærer som er blitt påtvunget oss - og dermed også grensene mellom lønnete og ulønnete lønnsslaver. Når transportarbeidere streiker burde de for eksempel ikke alltid ta det med arbeidsnedleggelse for bokstavelig, framkomstmidlene de ofte ikke eier burde kunne tar i brukt til turer med forlk som er mer vant til å bruke rullestoler og gåstoler, og restaurantarbeidere burde bruke anledning til kreativ ulydighet ved å servere de gamle det mest utsøkte måltid, men nekte å ta betaling. Og arbeidere innenfor kollektivtransporten burde gjøre som de gjorde i Melbourne å begynnelsen av nitti-tallet, streike ved å ta over butikken unntatt det der med betalingen. Komisk nok måtte myndighetene i Melbourne sette inn makt for å stoppe trikkene. Med det vant de ingen sympati, og bedre, de gjorde seg til latter. Det som behøves mer enn alt annet er å fremme en ånd av opprørsk kreativitet. Noe som alt byråkrati er opprettet for å kvele. Frigjøringskamp skal være menneskelig berikende, ellers blir det også snart lite med frihet. Og gjennom slike kreative kampformer uten byråkratisk mellomledd, med andre ord gjennom kollektiv sjølorganisering, skapes også en ny moralsk økonomi grunnet på praktisk solidaritet. Direkte aksjoner frambringer da også en grunnleggene annen måte å tenke på, samhandle og være menneske på.
Harald Beyer-Arnesen døde i 2005. Se den digitale fortellingen En anarkist er død om hans liv og politiske ståsted.