Da den russiske revolusjon i 1917-19 ble overvunnet av bolsjevikenes statskupp, banet det veien for mange senere autoritære, sosialistiske stater. I takt med at sannheten om disse ble kjent, syntes de bakenforliggende idéer om muligheten av å skape klasseløse samfunn stadig mer latterlige. Sovjetunionen og dets senere lydstater beviste i manges øyne at kombinasjonen av frihet og sosialisme ikke bare er en umulighet, men også en uhyrlighet: Forsøker menneskene å realisere det gode, blir resultatet noe enda verre. Veien både til helvete og til sosialismen er, synes det som, brolagt med gode intensjoner. Og da er det altså best å la være.
Lenge før Lenins palassrevolusjon i oktober 1917, forutsa anarkistene hvordan revolusjonen ville arte seg om det var marxistene som fikk bestemme. De kritiserte marxismen for dens påstander om å være vitenskapelig, og kommunistpartiets beslektede påstand om å representere ‘historiens fornuft.’ Mot marxismens påberopelse av vitenskapelighet satte anarkistene menneskenes frie og overgripende praksis, som i deres øyne måtte være bestemmende for utviklingen av det klasseløse samfunn.
«Vi har hverken noen hensikt om eller den minste lyst til å påtvinge vårt eget eller noe annet folk noe som helst ideal om noe samfunnssystem, som stammer fra pamfletter eller er uttenkt av oss selv,» skrev anarkisten Bakunin i polemikk mot Marx. «Vi mener at folket ikke vil kunne bli lykkelig og fritt før det selv skaper sitt eget liv, idet det organiserer seg nedenfra og opp, i selvstyrende og fullstendig frie sammenslutninger, uavhengig av ethvert offisielt formynderskap, men på ingen måte uavhengig av forskjellige frie påvirkninger fra individer såvel som partier» (Etatisme et Anarchie, 1873). Men av den grunn avviste han ikke enhver form for autoritet: «Den tanke ligger meg fjernt. Når det dreier seg om støvler, forholder jeg meg til skomakerens autoritet; dreier det seg om et hus, en kanal eller en jernbane, rådfører jeg meg med arkitekten eller ingeniøren. Angående den eller den vitenskap henvender jeg meg til den eller den vitenskapsmann. Men jeg lar meg ikke påtvinge noe, hverken av skomakeren, arkitekten eller vitenskapsmannen. Jeg godtar deres autoritet frivillig og med all den aktelse som deres forstand, karakter og viten fortjener, idet jeg dog forbeholder meg min ubestridelige rett til kritikk og kontroll. … Jeg har med andre ord ikke ubetinget tiltro til noen, hvor mye respekt jeg enn måtte ha for dette eller hint individs menneskelighet og oppriktighet. … Det ville være bedre for massene å unnvære vitenskapen enn å la seg styre av de lærde. Skulle disse menn styre, ville det første resultat bli at vitenskapen ble gjort utilgjengelig for folket, fordi vitenskapens nåværende institusjoner er aristokratiske i deres vesen. Intelligensens aristokrati! Utfra en praktisk synsvinkel det mest ubarmhjertige, i sosial henseende det mest overmodige og krenkende; slik ville det regime være, som ble innsatt i vitenskapens navn.» (Dieu et l`Ètat, 1871).
Selv om anarkistene flittig benyttet seg av Marx’ analyser av det kapitalistiske samfunn, og tok til seg brorparten av hans syn hans på historien som bestemt av klassekamp, kritiserte de altså hans filosofi for å være utilstrekkelig og naiv i dens syn på makt generelt og på statsmakt spesielt. Snarere enn å oppfatte staten som et instrument det sto enhver samfunnsklasse fritt å benytte til sitt formål, oppfattet anarkistene staten som en delvis selvstendig sosial struktur, med en egen form for dynamikk som det ikke var opp til ‘menn av god vilje’ å forandre på. Skulle man lykkes i å gå hinsides kapitalismen, forutsatte det i anarkistenes øyne at man også erstattet statens forvaltning av samfunnet med mer direkte-demokratiske styreformer, og fjernet mulighetsbetingelsen for maktens velkjente og lovmessige tendens til å ‘korrumpere,’ som det heter seg i ordspråket.
Anarkisme, sosialisme, kommunisme
Det er ikke bare ordet anarki som har vært gjenstand for mye begrepsforvirring. Sosialisme og kommunisme er om mulig enda mer diffuse begreper, som er blitt tatt i bruk på en rekke forskjellige og endog gjensidig utelukkende måter.
Ordene forbindes som regel med regimer som Sovjetunionen, Cuba, Kina og Nord-Korea, og er i den forstand synonyme med diktatur og undertrykkelse. Men først og fremst er de ment å beskrive en situasjon der staten helt eller delvist har erstattet markedet som planlegger og fordeler av et gitt territories produksjon, og hvor den private eiendomsrett i større eller mindre grad er opphevet.
For presisjonens skyld foretrekker mange snarere å beskrive slike tilstander som statssosialistiske, for å markere at regimer som dette kun representerer én av mange ulike former for sosialisme. Og man unngår for enhver pris å kalle dem for kommunistiske, ettersom dette ordet i enhver henseende betyr noe ganske annet enn hva de statssosialistiske regimene og deres støttespillere har representert.
Kommunisme er fri distribusjon
Ordet kommunisme ble lansert omtrent samtidig som begrepet sosialisme i 1820-årenes England. Begge ordene refererte til former for felleseiendom som man ønsket å erstatte den kapitalistiske samfunnsform med, men fra å opprinnelig ha betydd nogenlunde det samme, ble begrepet kommunisme etterhvert oppfattet som en mer radikal utlegning av hva et slikt klasseløst samfunn skulle innebære. Mens førstnevnte ønsket å beholde et system der produsentene ble belønnet etter innsats, og således beholde en primitiv form både for lønn, penger og privat eiendomsrett, kom kommunistene til å argumentere for et system av fri distribusjon: ‘Yt etter evne og få etter behov.’
Et slikt system, argumenterte man, hadde en rekke fordeler. Alle de ressurser og krefter som under kapitalismen går med til å måle, sammenlikne og fordele verdien av vareproduksjonen, for ikke å tale om alle de timer som går med til å regulere, føre regnskap over og om nødvendig sette væpnet makt inn bak den endelige fordelingen, kunne i et kommunistisk, eiendomsløst samfunn frigjøres og tas i bruk til produktive formål.
Men hva så med individets sikkerhet, og ikke minst, dets frihet? Dette var argumentet de britiske ‘politiske økonomer’ hadde tatt i bruk for å forsvare eiendomsretten de selv var innehavere og lykkelige forvaltere av. Økonomen Adam Smiths argumenter om at eiendom og konkurranse var det eneste som kunne sikre ‘nasjonenes velstand’ var enkle nok å tilbakvise i alle fall i teorien — det var ingenting som kunne bevise eller for den saks skyld motbevise hans påstand om at kapitalismen var det mest effektive (og dermed gode) produksjonssystem tenkbart mulig. Verre var det kanskje, sett i lys av de såkalt kommunistiske regimenes senere forgripelser mot individets frihet, med filosofen Jeremy Benthams argumenter om kapitalismen som den frieste samfunnsform av alle?
De enkeltindivider Bentham og andre liberalister satte seg fore å forsvare, var imidlertid ikke andre enn dem selv. For en av kommunismens første teoretikere, iren William Thompson, var dette ingen stor eller abstrakt gåte. I hans hjemstavn, County Cork i det sydlige Irland, hadde han med egne øyne sett hvordan det var militær makt, statssubsidiert tyveri og nedarvet rikdom som hadde skapt de første kapitalister. I den grad ‘hardt og ærlig arbeid’ overhodet hadde vært involvert, hadde det vært andres arbeid, ikke deres eget.
Dette, argumenterte Bentham (og alle senere liberalister), var imidlertid kun resultatet av produsentenes og investorenes frie bytte på markedet. Og arbeidet arbeiderne hardt, og unnlot å ødsle bort lønnen, kunne de selv en dag bli investorer — alle som én! Thompson påviste imidlertid hvordan dette byttet av arbeidskraft mot penger verken var fritt eller likestilt, og hvordan det tvertimot hvilte på håndfaste trusler om sult og nød. Videre påviste han, i en analyse Marx senere skulle plukke opp og videreutvikle, hvordan forholdet mellom arbeider og kapitalist var preget av en utbytting som reproduserte forutsetningene for deres ulikhet; hvordan størstedelen av de verdier arbeiderne skapte ikke tilfalt dem selv, og hvordan arbeidets formål og karakter ble bestemt av dem som ikke selv arbeidet — gjennom deres monopol både på gulroten og pisken.
Mot alt dette satte altså Thompson et kommunistisk ideal, et samfunnssystem av fri produksjon og distribusjon. I motsetning både til kapitalismens markedskonkurranse og sosialismens krav om at enhver skulle få ‘det fulle utbytte av sitt arbeid,’ satte kommunistene et system som de mente både ville være mer rasjonelt (samarbeid ville øke produktiviteten, bl.a. fordi det ikke lenger fantes incentiver til å skjule nyvinninger) og etisk (menneskene ville ikke lenger kunne bruke hverandre som midler, og mulighetene for selvrealisering og frihet ville ekspandere voldsomt).
Hvordan skilte dette seg så fra den sosialisme som de tidligste anarkister representerte? En av anarkismens viktigste forløpere, den franske trykkeren og filosofen Pierre-Joseph Proudhon, er et godt eksempel på hva man kunne kalle idealet om en ‘kapitalisme uten kapitalister,’ idet han forble en tradisjonalist som ikke ønsket eller evnet å overskride den lokale håndverksproduksjon han selv kjente så godt. Hånd i hånd med et reaksjonært og tilbakeskuende kvinnesyn var Proudhons syn på sosialismen bundet til fortiden: Han forestilte seg en fremtid der pengene vedble å fungere som byttemiddel, hvor lønn skulle være belønning for arbeidsinnsats, og hvor en desentralisert håndverksproduksjon med liten grad av spesialisering og sosial arbeidsdeling skulle være den dominerende produksjonsmåte. Slik kunne Proudhon, som innenfor kapitalismens rammebetingelser hadde konkludert at ‘eiendom er tyveri,’ også konkludere at ‘eiendom er frihet’ — forutsatt at den forble de umiddelbare produsenters egen eiendom.
Kommunisme er anarkisme
Proudhons kapitalistløse kapitalisme kom imidlertid raskt til å bli angrepet av hans egne elever. En av disse, Joseph Dejaque, angrep f.eks. hans eiendomsbegrep som utilstrekkelig og utydelig. Dejaque foretrakk å skille mellom eiendeler — goder man kan gjøre krav på fordi man har bruk for og gjør bruk av dem — og eiendom, hvor man ønsker å nekte andre goder man ikke selv har bruk for.
En annen som kom til å kritisere Proudhons sosialismesyn, var Karl Marx. Han gikk i rette med mange av Proudhons reaksjonære tendenser, men lyktes ikke selv særlig godt i å overvinne de vanskeligheter som lå deri. Marx’ ønske var å forene de i virkeligheten gjensidig ekskluderende sosialistiske og kommunistiske modellene, ved å gjøre den ene til en nødvendig forutsetning for den andre. Sosialismen var dermed blitt omdannet til en form for ‘kommunisme på et lavere stadie,’ som skulle bane veien for den kommunisme Thompson, Dejaque og andre hadde argumentert for. Men Marx forklarte aldri hvorfor den ene var nødvendig for den andre, eller hvordan og hvorfor en overgang ville kunne finne sted.
De anarkistiske kommunistene, som utformet sitt prosjekt i 1870- og 80-årene, kritiserte Marx nettopp for dette. De hevdet at privateiendommen, klassesamfunnet og lønnsarbeidet hang uløselig sammen, og at man ved å skape sosialismen som en halvveis-løsning ville stå i fare for å gjenskape den kapitalistiske dynamikk, som uunngåelig ville trenge seg på i konfrontasjon med det rot og byråkrati statssosialistene trodde at man på sentralt hold kunne ‘planlegge’ seg ut av. Sovjetunionen og ‘den reelt eksisterende sosialisme’ kom da også til å gi dem rett i at sosialismen slik forstått var et stadie på vei mot kapitalismen, ikke kommunismen.
Den russiske revolusjon
Kapitalismen erobret verden gjennom å ta i bruk den industrielle produksjonsmåte. Den industrielle samfunnsproduksjon, som ikke er begrenset til produksjonen av ting, skjer gjennom millioners samvirkende krefter, og reduserer overalt spørsmålet om samfunnsorganiseringen til valget mellom en direktedemokratisk, konføderalt sammenflettet sjølforvaltningsøkonomi, eller massenes underordning av planene og viljen til arbeidsprosessens ledere. Kapitalistisk samfunnsproduksjon fremtvinges når mennesker rives løs fra en relativ (eller sjeldnere, absolutt) økonomisk uavhengighet av markedet, og som eiendomsløse i forhold til produksjonsmidlene utsettes for en ytre tvang — en disiplineringsprosess — som underordner deres tid en produksjonsprosess de ikke selv rår over.
Da kapitalistiske produksjonsforhold etter en århundrelang historisk prosess først var etablert med sentrum i England, endret det samtidig betingelsene for andre lands utvikling og åpnet for en større grad av ‘kunstig,’ statlig framstilt proletarisering, drevet fram av ‘nasjonenes’ kamp for å ikke minst militært kunne hevde seg i den internasjonale konkurranse. Under tsardømmet i Russland inntok statsbyråkratiet det klassiske borgerskapets arena. Men ulike forhold sørget for at tsarens byråkrater ikke maktet eller ønsket å skape de menneskelige betingelser for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. Proletariseringen ble likevel drevet til et punkt der den motstand den møtte førte til at den gamle samfunnsorden gikk i oppløsning. Maktvakuumet som oppsto ble fylt av bolsjevikene. Dette var mulig fordi det, til tross for at det lå et sosialistisk potensiale i de ufullendte arbeider-, bonde- og soldatkollektivene som blomstret opp etter februar 1917, ikke fantes noen klar forestilling om en sosialistisk fremtid hos flertallet av de som inngikk i disse kollektiver. Disse godtok derfor å la seg representere (av mensjeviker, bolsjeviker og andre) uten å forutse at dette ville bety kollektivenes oppløsning.
Verdens eiere undervurderer ofte menneskers motstand mot å bli redusert til en produksjonsfaktor; det strevsomme arbeidet det er å bearbeide og forme det menneskelige råmaterialet og skape de kulturelle betingelsene for kapitalisme. Skal vi tro Lenin, kom bolsjevikene nærmest til dekket bord: «Vi skal ikke oppfinne arbeidets organisatoriske form, men overta det ferdig fra kapitalismen … Alt vi trenger å gjøre er å låne de beste modellene fremskaffet av de mest fremskredne land,» skrev han i Kan bolsjevikene beholde statsmakten? like før maktovertakelsen i oktober 1917.
Bolsjevikene overtok et Russland der kapitalistiske produksjonsforhold ennå var et territorialt begrenset fenonomen. Ved maktovertakelsen så bolsjevikene seg omringet av et hav av ikke-proletariserte ‘masser.’ 4/5 av Russlands befolkning tilhørte bondehusholdninger. Også en forholdsmessig stor andel av industriproletariatet hadde muligheter i form av jordrettigheter å søke tilflukt i en ikke-proletarisert tilværelse. En undersøkelse fra 1918 viste eksempelvis at 18,7 prosent av jern- og metallarbeiderne i Petrograd hadde jordrettigheter. (Og det på et tidspunkt da det allerede hadde skjedd en masseflukt til landsbygda på bakgrunn av fabrikknedleggelser og en katastrofal matmangel).
Bolsjevikenes ufullbragte erstatning av ‘markedets usynlige hånd’ med en sentralstyrt planøkonomi medførte at kapitalismens tvang viste seg direkte som en synlig knytteneve, og ikke ad omveier. Det absurde i forsøket på å overføre denne bedriftseierdrøm til et så stort geografisk område uten en tilsvarende infrastruktur, og uten å ta i betraktning det menneskelige moment, gjødslet ytterligere jorda med blod. Fra høsten 1917 til tidlig 1922 sank folketallet i Russland beregnet etter de ‘sovjetiske’ grenser i 1926, med 12,7 millioner; fra 147,6 til 134,9 millioner. ‘Normalt’ burde det i perioden vært en befolkningtilvekst på 12 millioner. Med andre ord et gap på over 25 millioner.
Den russiske revolusjon er motstykket til den britiske fordrivning av bønder fra jorda gjennom inngjerdinger av allmenningene, og de amerikanske industribaroners disiplinering av proletariatet ved hjelp av innleide bevæpnede bøller og nasjonalgarden: Den samme brutalitet konsentrert i tid. Deres prosjekt var radikalt i betydningen at det videreførte en allerede eksisterende tendens i de kapitalistiske samfunn: Å overføre produksjonsforholdene innen det kapitalistiske konsern til samfunnet som helhet. Det var det kaotiske ved kapitalismen de reagerte mot, ikke dens Ordnung muss sein og dens Arbeit macht Frei. Således var bolsjevismen en ytterliggående borgerlig bevegelse.
Lenin utøste sin hån overfor dem som ikke forsto at statskapitalismen ville bety et langt steg fremover for Sovjetrepublikken i 1918 som i 1921. Da bolsjevikene åpnet dørene på vid gap for utenlandsk kapital i 1921 (uten særlige resultater) og privatiserte deler av statsforetakene og handelen, begrunnet Lenin det med at: «Når kapitalismen gjenoppstår, så betyr det også at proletariatet vil gjenoppstå…» Noe han som så som positivt! Målet var alt i utgangspunktet å framtvinge en maksimal utbredelse av kapitalistiske produksjonsforhold, med andre ord å produsere proletariatet. På den annen side innebar bolsjevikenes ‘sosialisme’ lite annet enn en enkeltkapitalenes sammenslutning. Et sosialismebegrep som ikke grunnleggende skiller seg fra praksisen til en annen forvalter av kapitalismens sosiale kriser, nemlig nazismen. Bolsjevikenes samfunnsorganisering hadde iøyenfallende berøringspunkter med den senere statskapitalismen i Nazi-Tyskland.
Den russiske revolusjon viser i relieff planøkonomiens — hvis man i det legger en sentralstyrt økonomi — irrasjonalitet og dens dypt anti-sosialistiske karakter. Bolsjeviker som Lenin og Trotski var villige til å bruke alle midler for å overvinne den viktigste hindring for at man skulle lykkes i å utbre kapitalistiske produksjonsforhold i Russland: Menneskers uvilje mot å bli proletarisert, å bli redusert til en produksjonsfaktor. Det bolsjevikiske prosjekt ble først fullført gjennom tvangskollektiviseringen og den ledsagende industrialisering under Stalin fra 1930 og utover. Men fundamentet ble lagt av Lenin og Trotski. Sistnevnte sa, på den 9. partikongress 30. mars 1920: «Hvis vi seriøst snakker om en planøkonomi, hvis målbevissthet utgår fra sentrum, der arbeidsstyrker blir anvist i overensstemmelse med den økonomiske plan på det givne utviklingstrinn, så kan ikke de arbeidende masser etterlates vandrende over hele Russland. De må kastes her og der, utpekes, kommanderes, akkurat som soldater.» Det irrasjonelle lå først og fremst i at dette samfunnssynet opererer utfra en type mennesker som aldri har eksistert og aldri kommer til å eksistere: Mennesker som uten noen slags egenvilje passivt tilpasser seg en plan fra oven uten å yte noen form for motstand.
Statssosialismens Ordnung muss sein ga kaos og ineffektivitet. Våren 1921 var 224 305 funksjonærer ansatt i det Høyeste Råd for Nasjonaløkonomien. I Petrograds 10 metallindustrifabrikker var en fjerdedel av de ansatte funksjonærer (1920). Moskva (1920) huset 231 000 heltidsansatte funksjonærer mot 81 000 industriarbeidere (januar 1921). Innen midten av 1921 hadde antallet ‘sovjet’-funksjonærer på landsbasis nådd 2,4 millioner. Brede lag av en fordums borgerlighet og tsarbyråkrater klamret seg fast, sammen med partifolk, strebere og bøller. I provinsene ble makten opprettholdt nesten utelukkende ved terror, av lokale mafiaer, Chekaene og den Røde Armé (noe som er rikelig dokumentert av bolsjevikene sjøl). Den allrussiske Chekaen (Vechekaen) og de lokale Chekaer kunne gjennom administrative beslutninger i egne organer iverksette arrestasjoner, massehenrettelser og deportering til konsentrasjonsleire.
Kommandoøkonomien dannet som sin motpol — som sin «uslettelige skygge,» som en bolsjevikøkonom uttrykte det — svartebørsen som levde i et vekselspill med ‘det byråkratiske marked:’ Det oppsto en korrupsjonspris på alle offentlige tjenester, ikke bare mellom enkeltpersoner, men mellom institusjoner, og de statsfastsatte priser ble med jevne mellomrom oppjustert for å tilpasse seg det illegale marked. Et marked som også offentlige institusjoner gjorde seg avhengig av. Resultatet ble den nesten fullstendige oppløsningen av økonomien, tyfus, kolera, underernæring, sultedød, kannibalisme, millioner av gatebarn og en blomstrende prostistusjon.
Den russiske revolusjons kanskje største myte er den som omgir borgerkrigen mellom de røde og de hvite generaler. Denne krigen, som i all hovedsak ble framprovosert av den røde terror, pågikk fra november 1918 (det var først da de hvite styrker ble en reell trussel) til den i realiteten var over i de første månedene av 1920. I omfang og antall involverte var den ubetydelig i forhold til de kriger — eller den klassekamp — som foregikk bak frontlinjene. Denne tredje brede, men ukoordinerte folkelige opprørshær av bønder, hundretusener av desertører og arbeidere reiste seg vekselsvis mot det røde og det det hvite terrorvelde. 8. januar 1921 kunne lederen av den all-russiske Chekaen, Dzerzhinskii melde: «Det eksisterer ikke lenger noen ytre front. Faren for et borgerlig kupp er borte. Den harde perioden med borgerkrig er forbi, men den har etterlatt en vanskelig arv – fengslene er fullpakket for det meste med arbeidere og bønder istedet for medlemmer av borgerskapet.»
Kunne så dette vært forutsett? Med utgangspunkt i den franske revolusjon skrev Kropotkin i 1906 i boka The Conquest of Bread ord som kaster lys over de mest grusomme sider ved den russiske revolusjon, men samtidig det bolsjevikiske prosjekt som helhet:
'-«To those who put their trust in ‘authority’ the question will appear quite simple. They would begin by establishing a strongly centralized Government, furnished with all the machinery of coercion – the police, the army, the guillotine. This government would draw up a statement of all the produce contained in France. It would divide the country into districts of supply, and then command that a prescribed quantity of some particular foodstuff be sent to such a place on such a day, and delievered at such station, to be received on a given day by a specified offical and stored in particular warehouses. Now we declare with the fullest conviction, not merely that such a solution is undesirable, but that it never could by any possibility be put into pratice. It is wildly utopian! Pen in hand, one may dream such a dream in the study, but in contact with reality it comes to nothing – this was proved in 1793; for like all such theories, it leaves out of account the spirit of independence that is in man. The attempt would lead to a universal uprising, to three or four Vendées, to the villages rising against the towns, all the country up in arms defying the city for its arrogance in attempting to impose such a system upon the country.»-'