Mange anarkister sier de er mot lederskap. Det er forståelig. Overalt vi vender oss ser vi korrupte ledere som forråder velgerne: fett belønnede fagforeningbyråkrater som avblåser streiken i den avgjørende fasen, elevrådslederen som er mer interessert i å ha en "lederskapsposisjon" på CV'en enn å kjempe for gratis skolebøker til sine medelever og politikeren som før valget lover mindre privatisering, satsning på kollektivtrafikk og tilbaketrekkelse fra for eksempel Afghanistan, men som gjør det stikk motsatte etter valget. Sist men ikke minst har vi sosialisten som lover fred, frihet og alt gratis, og etter revolusjonen myrder dens barn, sentraliserer makten og nedkjemper en hver form for motstand med rå voldsmakt. Det er altså fullt forståelig at mange utvikler en avsky mot alt som har med lederskap å gjøre. Men betyr det at vi bør være mot alt lederskap eller bare en viss type lederskap?
Svaret må være at vi ikke er mot alt lederskap, men en viss type lederskap -nærmere bestemt posisjonslederskap. Posisjonslederskap dreier seg om å vinne formelle lederskapsposisjoner. Når man har vunnet tilstrekkelig mange lederskapsposisjoner kan man gjennomføre de tiltakene man ønsker. Å oppnå posisjonslederskap er en konvensjonell strategi ikke bare for sosialister, men også mange andre ideologier, bevegelser og organisasjoner. Det er faktisk den mest vanlige strategien for å øke sin innflytelse og å påvirke. Men anarkister er jo ikke mot å påvirke -tvert i mot ønsker vi å påvirke våre medmennesker i en frihetlig og radikal retning- så hvorfor er vi da så sterkt mot posisjonslederskap?
Det har vi mange svar på. Disse svarene har som felles utspring at posisjonslederskap innebærer "lederens" myndiggjørelse på bekostning av flertallet som passiviseres og umyndiggjøres.
For det første er dette lite gunstig i seg selv. Å være en aktiv aktør i sitt eget liv er viktig for ens selvfølelse og velvære, og er uten tvil en fundamental forutsetning for et kommunistisk samfunn.
For det andre skaper det et ufritt avhengighetsforhold. Når man er vant til at andre har kunnskapen og tar beslutningene for en, blir en prisgitt denne ene personen. Hvis denne personen ikke er i stand til eller villig til å hjelpe en -noe vi hvert øyeblikk skal se at en "leder" ofte ikke er- står en temmelig maktesløs igjen.
For det tredje innebærer posisjonslederskap vanligvis en rekke privileger, blant annet høy lønn og status. Det gjør at mange ledere tenker alt for høyt om seg selv og utvikler blærete og arrogante tendenser. I verste fall tjener de så godt at de får samme interesser som våre klassefiender -våre "ledere" blir med andre ord våre klassefiender. Dette gjelder for eksempel norske regjeringsmedlemmer og de best betalte LO-pampene som alle har godt over 800 000 kroner i grunnlønn, ofte kombinert med en nesten uendelig rekke av andre privileger -gratis eller billige reiser, biler, boliger, mat, sikkerhet, god pensjon, høy aktelse, gode muligheter for oppnå enda høyere posisjon og eierskap i bedrifter, osv.1 Det er kanskje ikke så rart at fagforeningslederne og "sosialistiske" parlamentarikere og statsråder er kapitalens mest effektive forsvarere. Posisjonslederskap må ikke nødvendigvis innebære store materielle privileger, men det er heller regelen enn unntaket.
For det fjerde frarøver sentraliseringen av makt individets kreativitet og frie initiativ. Medlemmene umyndiggjøres og vil ikke klare å ordne opp selv. Når man derimot føler at man selv har mulighet til å påvirke sitt eget liv, vil man være mer våken overfor og lettere kunne se tiltak som kan forbedre ens hverdag og det er lettere å ta initiativ til å gjøre noe med det!
For det femte er det å ha "ledere" ineffektivt og lite tjenlig for å vinne kamper, da "lederne" ofte tar beslutninger som ikke reflekterer medlemmenes kollektive vilje. Derfor vil motivasjonen for å gjennomføre aksjonene være liten -enten det dreier seg om arbeideraksjoner for kortere arbeidstid, protester mot myndighetenes overgrep overfor innvandrere, eller protester mot ødeleggelsen av miljøet. Motivasjonen vil i hvert fall være betraktelig mindre enn om beslutningene hadde vært resultatet av en direkte-demokratisk prosess.
Det er altså en mengde av sterktvirkende årsaker til at vi ikke har noe til overs for posisjonslederskap. Det å oppnå lederskapsposisjoner innen et borgerlig rammeverk vil kun bidra til dette rammeverkets soliditet.
Det må likevel presiseres at vi ikke kan avfeie posisjonslederskap som sådan. I våre egne organisasjoner har vi jo tross alt diverse posisjoner (for eksempel webansvarlig, kasserer, referent, osv.). Forskjellen er at disse posisjonene -eller mer presist mandatene- er underlagt medlemmenes direkte-demokratisk kontroll gjennom virkemidlene vi har diskutert ovenfor, og derfor ikke kan misbrukes slik borgerlige lederskapsposisjoner kan.
Ok. Vi er altså mot posisjonslederskap. Men hvis vi ikke er mot lederskap som sådan, hva slags lederskap er det som er kompatibelt med anarkistisk ideologi? Svaret er ideologisk lederskap.
Anarkister er på sitt beste en godt motivert, solid, kjempende arbeiderklasse-organisasjon, ikke en løs ansamling av filosofiske prateklubber. Vi ønsker et helt nytt type samfunn, noe som forutsetter endringer i folks tankegang -noe vi kan bidra til gjennom å spre anarkistisk ideologi. Men som vi har sett henger våre midler uløselig sammen med våre mål. Hvis vi skal nå målet om et frihetlig direkte-demokratisk samfunn kan vi derfor ikke danne elitistiske geriljaorganisasjoner som tvinger sin vilje gjennom med våpen i hånd, eller velges til lederposisjoner for å bruke posisjonene til å tvinge gjennom tiltak som medlemmene kanskje ikke engang ønsker. Årsaken er at vi genuint mener at enhver form for frigjøring må starte hos de undertrykte selv: De undertryktes frigjøring må være deres eget verk. Men før man vet at man er undertrykt -og kanskje enda viktigere: har visjoner om hva slags alternativer som finnes og -ikke minst- tro på at de kan gjennomføres, vil undertrykte grupper forbli undertrykte.
Selvfølgelig finnes det undertrykte som har en klar forståelse av at man er undertrykt, og som både utvikler alternative måter å organisere både seg selv og samfunnet på, samt selvtillit og intitativ, av seg selv. Men det er ikke gitt. Å bekrefte dette er ikke vanskeligere enn å se i avisen, snakke med venner eller ta en titt ut av vinduet. Derfor sprer vi vår ideologi slik at vi kan vise hva som virkelig er verdt å kjempe for, og deler vår kamperfaring for vårt felles beste. Hvis vi ikke forsøker å overbevise våre medmennesker er teoriene våres meningsløse -de blir teori for teoriens skyld: et lite mindretall som kan og mener masse om hvordan klassekampen bør utkjempes, men som ikke lar høre fra seg. Det vil være like patetisk som en gruppe oppfinnere som utvikler en kur for kreft, men som ikke en gang nevner at noe slikt finnes -de gjøres irrelevante og folk vil fremdeles dø av kreft! Ved å spre våre ideer via publikasjoner, møter og agitasjon, og ikke minst ved at vi viser hvordan direkte-demokrati og direkte-aksjon fungerer i praksis, kan vi vinne flere og flere av våre medmennesker til frihetens ideologi: anarkismen. Medmennesker som sammen, en gang for alle kan gjøre slutt på den samfunnsmessige pest som kalles kapitalisme.
1 Se denne artikkelen i Aktuell fra 2004 for litt mer om LO-pampenes og statledernes horribelt høye lønnsnivå.
Se også: