Både anarkisme og sosialisme har så lenge de har eksistert vært misforståtte fenomen. Dette skyldes dels egne teoretiske utilstrekkeligheter, dels herskerklassens propaganda, dels resignasjonen undertrykking medfører og dels tilpasning til den daglige hverdagen i et kapitalistisk samfunn.

En av misforståelsene av anarkismen er at anarkister ikke erkjenner maktforhold, og derfor heller ikke er i stand til å angripe makten.

Den historiske bakteppet
Den anarkistiske bevegelsen og dermed den anarkistiske teorien har ikke vært statiske fenomen, men har gått i bølgedaler. I kapitalismens barndom var radikale ideologier på fremmarsj. Men da Pariserkommunen ble knust i 1871 og statene holdt et jerngrep på bevegelsene, fikk den anarkistiske bevegelsen et kraftig tilbakeslag.

Før første verdenskrig ble anarkismen revitalisert av ny teori -anarko-syndikalismen, og en ny type anarkistisk bevegelse vokste fram. Denne bevegelsen ble brutalt smadret, og det var kun rester igjen av den på midten av 20-tallet.

I 1936 var det en anarkistisk inspirert arbeiderrevolusjon i Spania. Denne ble også knust, og deretter etterfulgt av år med fascisme, annen verdenskrig og generelt lite anarkistisk aktivitet internasjonalt.

I slutten av 60-åra og starten av 70-åra vokste den fram på nytt i igjen -også denne gangen i en ny utgave. Det globale oppsvinget i sosial kamp på 60- og 70-tallet ble preget av en hel rekke forskjellige bevegelser: den anti-rasistiske bevegelsen, kvinnebevegelsen, homo-bevegelsen, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen. Sosialister var ofte inspirert av "tredje-verden sosialisme" (Note: "Tredje-verden sosialisme" er et begrep som blir brukt om selverklærte sosialistiske bevegelser -typisk preget av geriljakamp i bondesamfunn- i tredje verden. Mest kjent er Castro's Cuba, Ho-Chi-Mins Vietnam og Maos Kina.).

Flere av disse bevegelsene -først og fremst kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og deler av fredsbevegelsen- så hvordan parlamentarisk demokrati og dets ledere ga løfte på løfte, som de brøt så snart de kom til makten. I nettverksmodellen og konsenusprosessen fant de alternativ til formelle lederskapsposisjoner og avstemninger.

Mange av anarkistene -som jo ofte var en del av disse sosiale kampene- ble inspirert og startet å adopterte den nye organisasjonsmåten.

Disse sosiale bevegelsene dabbet av igjen og ble på 80-tallet erstattet av offensiver fra herskerklassen. Offensiver som fremdeles eksisterer i dag og går under navnet nyliberalisme.

Den anarkistiske bevegelsen som ble påvirket av ideene om konsensus i løpet av 60- og 70-tallet, var på 80-tallet preget av punkere, miljøvernere og new-age-ideer. Også mange av disse tok til seg konseptet om nettverksorganisering og konsensus.

Sist, men ikke minst: I slutten av 1999 fikk den anarkistiske bevegelsen igjen et oppsving. Titusener av aktivister presterte å sabotere festen til noen av verdens mektigste menn gjennom å stanse WTOs toppmøte i Seattle. Hendelsen tok verden med storm og ble kjent for sin meget effektive nettverksorganisering -et desentralisert nettverk av nettverk som brukte konsensus for å fatte beslutninger, og som i demonstrasjonene ofte samlet seg i militante svartkledde seksjoner (de såkalte «black blocks»). (Note: Ikke alle organiserte seg i nettverk og benyttet konsensus, men hendelsen ble i alle fall kjent for dette.)

I dag vinner mer formelle organisasjonsmodeller stadig terreng,(Note: Da optimismen og håpet -og med det også store deler av den anti-kapitalistiske bevegelsen- dabbet av etter 11. sept. 2001, sto de mer strategiske og seriøse elementene igjen. Et av disse er en pro-organisatorisk og klassekampsorientert anarko-kommunistisk tendens som betegner seg som «plattformister» (Etter «Den organisatoriske plattformen til de frihetlige kommunister» fra 1926). Også mange andre anarkistiske grupper enten opphører å eksistere eller danner mer formelle strukturer.) men mange av de som kaller seg anarkister er fremdeles tilhengere av nettverksorganisering & konsensus. Derfor kan det være fruktbart å se litt nærmere på hva nettverksorganisering & konsensus egentlig innebærer. Ikke minst kan det være interessant å se på om dette er et godt alternativ til formelle direkte-demokratiske organisasjoner, og hva disse to organisasjonsmåtene eventuelt har å lære av hverandre.

Hva er egentlig nettverksorganisering og konsensus?
Nettverksorganisering innebærer at grupper samarbeider i desentraliserte nettverk. Disse nettverkene består ofte av en mengde mindre og godt sammensveisede «affinitetsgrupper» som har sporadisk kontakt med hverandre. Bevegelsen har ikke en enhetlig ideologi, men mange affinitetsgrupper består ofte enten av mijløvernere, militante antifascister og «livsstilsanarkister» (Note: Her brukt som begrep for de som «kjøper» seg aksept i et subkulturelt miljø med egne kodekser som svarte klær, punk-musikk, osv. Det er naturligvis ikke noe galt i å se ut slik man vil, men looks bekjemper heller ikke kapitalismen effektivt, og har i prinsippet lite å gjøre med anarkisme som sådan.), eller en blanding av disse.

Konsensus er en metode slike nettverk ofte bruker for å fatte beslutninger. Konsensus betyr rett og slett å komme til enighet. Og ingenting er jo bedre enn det! Men hva skjer når man ikke kommer til enighet? Da kan mindretallet enten 1. Stille seg på sidelinjen og signalisere at man ikke ønsker å stoppe prosessen selv om de er uenige, eller alternativt 2. Bruke sin rett til å blokkere beslutningen.

De viktigste fordelene skal være at disse to konseptene -desentraliserte nettverk og konsensus- tilsammen hindrer sentralisering av makt, er fleksibelt og forebygger infiltrasjon og represalier fra statsapparatet.

Uhåndgripelige maktstrukturer og lederskapskulturer
Nettverksorganisering og konsenus ser ved første øyekast kanskje ikke så galt ut. Men når vi studerer dette paret nærmere finner vi ut at det ikke er særlig godt egnet for å bygge en anarkistisk massebevegelse (Note: Det er viktig å merke seg at den følgende kritikken av nettverksorganisering og konsensus er rettet mot bruk i organisasjoner av en viss størrelse -vi vil senere ta for oss mindre grupper.). La oss først se på såkalte desentraliserte nettverk:

Maktrelasjoner og nettverk eksisterer uansett. Enkelte vil ha mer tid og penger å bruke på organisering, ha flere kontakter, være mer vant til og flinkere til å snakke i store forsamlinger, samt det å skrive artikler og pamfletter, og sist men ikke minst: noen vil ta beslutningene.

Det man må bestemme seg for er om disse maktrelasjonene og nettverkene skal være formelle eller informelle. Som feministen Jo Freeman skrev i sin klassiker Tyranny of Structureless: «Vi kan ikke bestemme om vi vil ha en strukturert eller ustrukturert gruppe, bare om vi vil den skal være formelt strukturert eller ikke».

Dette er noe mange konsensustilhengere ikke er bevisst på. De tror oppriktig at når man bevisst unnlater å opprette maktposisjoner og dermed heller ikke velger noen til å bemanne de, blir makten borte. Det har visse naive likhetstrekk med et barn som blir skremt av en klovn, og som lukker øynene og tror at klovnen har forsvunnet. Men på samme måte som makten blir den jo ikke borte -klovnen er der fremdeles og noen vil fremdeles ha mer å si enn andre. Noen vil fremdeles ta beslutningene. Det som derimot blir borte er muligheten til å demokratisk delegere og rotere maktposisjonene:

«Hvis bevegelsen [den feministiske] med vilje og viten fortsetter å ikke velge hvem som skal utøve makt, opphever den ikke dermed makten. Alt den gjør er å si fra seg retten til å kreve at de som utøver makt og innflytelse står ansvarlige for den.»

Dette er grunnen til at såkalte desentraliserte nettverk, har en tendens til å skape uhåndgripelige maktstrukturer. Hånd i hånd følger ofte en ugunstig dyrkning av personligheter. De som kan og vet mest, og ikke minst, snakker høyest og har størst selvtillit, har enda større muligheter for å akkumulere makt enn det de har i formelle organisasjoner. Hypotesen om at desentraliserte nettverk hindrer sentralisering av makt er altså feil.

Ikke bare tilslører nettverksmodellen makten og gjør den uhåndgripelig og dermed også uangripelig, koblet med konsensus sørger den for at dens udemokratiske aspekt forsterkes ytterligere, samtidig som den gjør organisasjonen maksimal ineffektiv.

For når konsensusprosessen ikke fører til enighet -noe den umulig alltid kan gjøre i store organisasjoner, der alle får sagt hva de mener- tilbyr konsensustilhengere oss to alternativer: det ene grunnleggende antidemokratisk, og det andre maksimalt ineffektivt.

Å stille seg på sidelinjen vil jo si det samme som at flertallet får viljen sin, men mindretallet vil trolig ikke gjennomføre det flertallet har blitt enig om, og man mister noe av slagkraften man har ved å være organisert -nemlig felles aksjon. Det å ha muligheten til å stille seg på sidelinjen er altså lite effektivt.

Men den andre muligheten -at et mindretall har mulighet til å blokkere et flertall- er mye verre. For det første er det ikke en praktisk mulighet. Hvis flertallet mener noe sterkt nok, vil de gjennomføre det selv om et lite mindretall forsøker å blokkere. Hvis en liten gruppe på 4 mennesker forsøker å blokkere en organisasjon på 5000 å støtte en viss streik, skal det mye til for at dette enorme flertallet har større sympatier for konsensus enn for konkret klassekamp. Årsaken er at det går mot medlemmenes kollektive vilje og er grunnleggende anti-demokratisk. Dette i seg selv er grunn god nok til å forkaste konsensus som en generell beslutningsprosess.

For det andre skal det mye guts til for å blokkere en beslutning. Sannsynligheten er stor for at de som allerede har stor nok selvtillit (og jeg vil også legge til: de som er arrogante nok) oftere vil blokkere beslutninger enn de som ikke har det. I motsetning til det å ta ordet i en forsamling, skrive en artikkel osv., vil det være vanskelig å skape støttegrupper og aktivt oppfordre medlemmer til å blokkere beslutninger. I stedet for at disse kan gi uttrykk for sin mening via sin stemme, blir de derfor ofte heller en marginalisert gruppe som tilsynelatende bestandig samtykker.

At nettverksorganisering og konsenus hindrer sentralisering av makt må derfor være hevet over all tvil. Men hva med den andre hypotesen: at det er fleksibelt? Det er noe som mildt sagt kan diskuteres. For hva i all verden er fleksibelt med at en liten minoritet kan sabotere beslutninger, slik at de må taes opp igjen? Svaret må jo være at det ikke er fleksibelt, men tvert i mot infleksibelt.

Den siste fordelen skulle angivelig være at det forebygger infiltrasjon og represalier fra statsapparatet. Dette er i det minste sant. Men det er ikke en fordel denne modellen har over formelle direkte-demokratiske organisasjoner. Også der vil det være vanskelig/umulig for statens agenter å konsolidere seg i maktposisjoner, da det kun finnes mange forskjellige mandater som ikke innebærer særlig stor makt, og som dessuten går på rundgang.

En annen måte nettverksorganisasjoner hindrer infiltrasjon og undertrykkelse på er rett og slett å sjelden vokse seg store nok til at staten prioriterer å bruke betydelige ressurser på å underminere de -noe som neppe kan betraktes som en fordel.

Alle disse grunnene -og særlig den at det er antidemokratisk- gjør at alle som er konsekvente anarkister også bør være konsekvente motstandere av nettverksmodellen som vår viktigste måte å organisere oss på og konsensus som vår primære måte å nå beslutninger på.

Kan konsensus være bra i noen situasjoner?
Nå har jeg brukt en helt avsnitt på å vise hvor antidemokratisk og ineffektivt både nettverksorganisering og konsensusprosesser er i større grupper (og hvis vi noen gang skal ha så mye som en sjans til å påvirke våre klassefrender i en frihetlig retning er vi nødt til å lage virkelig store organisasjoner). Men finnes det situasjoner der en slik organisasjonsmåte likevel kan være hensiktmessig, selv om det altså ikke er egnet som vår primære måte å nå beslutninger på? Jeg vil si ja. I mindre grupper (dvs. i hvert fall mindre enn 15-20) der alle kjenner hverandre godt og stoler på hverandre, vil konsensus ofte være gunstig. Ikke bare vil det ofte være gunstig, konsensus vil være en naturlig og effektiv form for samarbeid (uten at det av den grunn ideologiseres, slik det har tendens til å gjøre i nettverksorganisasjoner). Hvor ofte er det egentlig nødvendig å foreta avstemninger i vennegjengen din?

La oss si at en sammenknyttet vennegjeng på seks har bestemt seg for å gå på kino. Fem av de har mest lyst til å se Ringenes herre, mens en blånekter. Da er det stor sannsynlighet for at de kommer til enighet og velger å se annen film. Og hvis det er vannvittig viktig for disse fem å gå på Ringenes herre, så gjør de det. Hvorfor skulle det stille seg annerledes i en politisk situasjon? Man trenger ikke gjøre det vanskeligere enn det i utgangspunktet er.

Konsensus kan altså være nyttig i mindre grupper, men så snart gruppa blir stor vil konsensus ha utspilt sin rolle som den viktigste måten å komme til enighet på.

Det anarkistiske alternativet
Selv om nettverksorganisering ofte er hensiktsmessig, er det et supplement -ikke en erstatning- for formelle organisasjoner, som både kan være mer effektive og mer demokratiske.

En anarkist kan fint demonstrere sammen med vennegjengen som primært består av sosialister og miljøvernere -hennes affinitetsgruppe. De enkelte «medlemmene» i gruppa har også andre politiske venner som tilsammen danner en affinitetsgruppe. På den måten har anarkisten vår et nettverk hun kan engasjere seg i uavhengig av den anarkistiske organisasjonen hun er med.

Men selv om hun kan involvere seg i miljøer og aksjoner etter eget forgodtbefinnende, erstatter ikke det behovet for å også være medlem i en mer formelt strukturert organisasjon. Som anarkist har hun interesse av å organisere seg sammen med andre anarkister, for å maksimere innflytelsen sin.

La oss eksempelvis si at det arrangeres er en stor demonstrasjon mot krig, der vi vet mange ser på det viktigste bidraget til å stanse krigen er at Bush blir erstattet med Kerry. Da kanskje anarkistene velger å trykke opp noen løpesedler som argumenterer for at Kerry eller Bush er en irrelevant problemstilling, og i stedet oppfordrer til streiker, argumenterer for asyl i Norge for soldater som nekter å sloss, osv. Da kan anarkisten vår maksimere sin innflytelse. I stedet for å kun diskutere med affinitetsgruppa si, eller kanskje dele ut noen få svart-hvitt løpesedler med dem, om de alle hadde vært anarkister, kan hun nå dele ut flotte fargerike løpesedler. Hvis hun kommer i kontakt med noen som virker interessert i anarkisme, men som bor et helt annet sted, kan hun sette vedkommende i kontakt med likesinnede der vedkommende bor.

Selvfølgelig kunne hun ha satt en interessent i kontakt med en lignende affinitetsgruppe, men det er ikke sikkert de ville ha samme politikk som hun, men det vil et lokallag av organisasjonen hennes ha iom. at politikken har blitt utformet i en direkte-demokratisk prosess.

Det å være medlem i en større og formelt organisert anarkistisk organisasjon gjør at man kan dra nytte av felles ressurser og felles aksjon, på en måte som man ikke kan ved å kun være medlem i en affinitetsgruppe som igjen er en del av et større nettverk.

Oppsummering
Vi har altså sett at kombinasjonen av nettverksorganisering og konsensus vokste fram i forskjellige miljøer på 60- og 70-tallet som en antitese til konvensjonelle borgerlige organisasjoner og demokratiske prosesser. Disse bevegelsene påvirket anarkister -ofte av den vidt definerte typen som er med i anarkistiske subkulturer- og fortsetter å påvirke mange den dag i dag. Vi har sett at nettverk kan være nyttige, men at de ikke erstatter behovet for mer formelle organisasjoner. I tillegg har vi sett hvordan konsensus fremmer skjulte hierarkier og maktforhold så snart gruppene blir litt større, men at det kan være nyttig for mindre, tett sammenknyttede grupper.

Som Jo Freeman skrev «Vi kan ikke bestemme om vi skal ha en strukturert eller ustrukturert gruppe; det eneste vi kan bestemme er om gruppa skal være formelt strukturert eller ikke. [...] informelle strukturer har ingen forpliktelse til å stå til ansvar for hele gruppen som sådan. Deres makt ble ikke gitt dem; den kan heller ikke tas fra dem.» Det kan man i formelle direkte-demokratiske organisasjoner.

Spørsmål

  • Hva er de viktigste kjennetegnene til henholdsvis konsensus og direkte demokrati, og hvordan skiller disse seg fra hverandre?
  • Kan nettverksorganisering & konsensus fungere bra sammen med formell organisering & direkte demokrati, eller er dette motsetninger?
  • Hvordan kan medlemmene best kontrollere de som oppnår maktposisjoner (som for eksempel mandatinnehavere)? Med konsensus eller direkte demokrati?

Se også:

Arnstein Vada? — 11 November 2006, 10:06

Demokratiet er en rar greie. Veldig mye avgjøres via påvirkningsagenter og folk med penger eller innflytelse i media. Vi anarkister må bli mye mer mediabevisste og sette stadig mer plagsomme spørsmålsstillinger på dagsorden.