av Thomas Hervard
På tyvetallet foreslo den franske byplanleggeren og arkitekten Le Corbusier at ”gaten må dø”. 1 Den rotete gaten der butikker og boliger lå side om side, skulle strømlinjeformes og standariseres. Huset skulle være ”en maskin å bo i”. Fotgjengere skulle skilles fra annen trafikk, og det viktigste var å tilrettelegge for bilen2. Disse ideene ble toneangivende blant byråkrater og byplanlegger over hele verden i byggeboomen som fulgte etter annen verdenskrig. Tankegangen passet også godt for entrepenører og eiendomsspekulanter. Byen kunne fragmenteres i soner og fattigfolk og andre uønskede elementer kunne lempes ut av områder med potensiale for vekst og næringsliv3. Ute av syne ute av sinn.
Kunstnere, revolusjonære og døgenikter
Staten og kapitalismen krevde rasjonalisering, standarisering og banalisering av både arbeid og fritid. Etter en lang dag ved samlebåndet skulle arbeiderne bruke fritiden på masseprodusert moro fra Hollywood. Oppdelingen av livet i ulike soner for jobb, hvile og konsum skulle effektivisere og styre både forbruk og produksjon. Samtidig med at planleggere som Le Corbusier drømte om plassere sine medborgere i ”maskiner å bo i”, var andre i ferd med å pønske ut metoder for å bryte opp hverdagslivets kjedsommelighet og forutsigbarhet. De franske surrealistene ville gjøre byen til sin egen ved å bryte trafikken og bevegelsesmønstrene slik de var blitt planlagt. Surrealistene kunne kjøpe seg en togbillett for så å tilbringe dagen på en planløs reise der de stadig byttet vogner som brakte de til ulike deler av Paris og byens forsteder4. Hollywoodfilmene kunne forbedres ved å gå fra den ene kinoen til den andre. Ved å se første delen av en film på en kino for så å se midtpartiet på en annen film på neste kino for så avslutte med en tredje film, laget surrealistene sine egne filmer med underlige plot og overreaskende vendinger. I søplekasser og på loppemarkeder fant de materialer til skulpturer og materialbilder. Tilfeldige møter med ulike ting, personer og miljøer åpnet opp for det ukjente og”vidunderlige”.
Under brosteinen finner du stranden
Situasjonistene så på seg selv som arvtagere etter surrealistene, men de nøyde seg ikke med å jakte på det ”vidundelige”. De utviklet også en omfattende og besk samfunnskrititkk. Som surrealistene utviklet de metoder for å gjenvinne kontrollen over det mentale og fysiske rommet. På sekstitallet fikk flere og flere TV, og reklame og underholdningsindustri trengte seg etterhvert inn over alt. Kapitalismen skulle ikke lenger bare selge oss ting, men også simulere følelser og menneskelige relasjoner. Arbeiderens liv var i ferd med å bli like regulert utenfor som innenfor fabrikkporten. Denne tilstanden kalte situasjonistene for ”skuespillsamfunnet”. Men kapitalismens produkter kunne snus mot kapitalistene selv. Reklame og stereotype mediebilder ble rykket ut av sin vante sammenheng for å gi dem en ny og kritisk mening. Metoden kallte de detournement, eller vrenging på godt norsk. En variant av vrenging var dérive, eller drift. Med surrealistene som forbilde kunne de drive rundt i Paris i dagesvis uten mål og mening. Ved sin uberegnelige oppførsel kunne de skape sine egne forbindelseslinjer, og vri byen ut av hendene på planleggerne. Siden ble fylleturene og byvandringene nøye dokumentert i kart og rapporter som ble trykket i bladet Internationale Situasionniste. Hensikten var å kartlegge soner som unslapp myndighetenes og kapitalens blikk og å finne lommer av motstand5. I 1968 befant den lille gruppen av situasjonister seg plutselig i sentrum av historien. Rundt ti millioner franske arbeidere gikk til generalstreik, og stadig nye fabrikker ble okkupert. Studentene okkuperte universitetene og overtok gatene. På Sorbonneuniversitetet tok situasjonistene del i okkupasjonskomiteen. Tåregassgranater og langkøller ble møtt med brostein. Men i følge situasjonistene ”finner du stranda under brosteinene”.
Indianere i byen
Mens misnøyen og uroen nådde et høydepunkt i Frankrike i 1968, våknet Italia langsomt opp året etter. I Paris dabbet uroen snart av, mens Italia opplevde en stadig sterkere radikalisering av arbeider, arbeidsløse, studenter, husmødre og andre misfornøyde grupper. I løpet av syttitallet ble tusener av boliger ble okkupert, hundretusener av arbeidere nektet å betale husleie og strøregninger. I 1977 smalt det igjen. Men hva vil arbeiderklassen egentlig? Bøye nakken og jobbe enda mer for å få ny tv, større kjøleskap eller en uke på Mallorca? På Fiatfabrikken hadde arbeiderne lansert slagordet ”vogliamo tutto”, vi vil ha alt. Men mange av arbeiderklassens sønner og døtre ville slettes ikke følge sine foreldre inn på fabrikkene, og ønsket seg heller ikke det forbrukersamfunnet kunne tilby. De ville heller være indianere! Blant de mange gruppene og kollektivene i Italia på syttitallet var nok de Metropolitanske Indianerne blant de mest spektakulære med sine aksjoner, manifester og husokkupasjoner. Hele bevegelsen kan tolkes som en gigantisk vrenging av italienske spaghettiwesterns. I stedet for å kjede seg med italienskproduserte rasistiske westernfilmer, gjorde de metropolitanske indianerne seg til hovedpersoner i sin egen film der hele Italia ble Det Ville Vesten og hvor myndighetene og borgerskapapet var blekansiktene6.
Ta tilbake gatene
På åttitallet var det enkeltsaker som satte agendaen. Man demonstrerte for frigivelse av Nelson Mandela, mot sur nedbør, mot atomvåpen, mot den sovjetiske invasjonene av Afghanistan eller mot amerikanernes krig i Nicarague. Pønkere, anarkister og autonome holdt fanen høyt med stadig nye husokkupasjoner. Hakim Bey foreslo at en stor og gjennomgripende samfunnsendring kanskje ikke var mulig. Uansett hadde det vist seg at revolusjoner ofte endte med enda større undertrykkelse etter at et nytt regime kommer til makten. Temporary Autonomous Zones (TAZ) eller Midlertidige Selvstyrte Soner var det beste vi kunne håpe på7. Samtidig ble fellesgoder og offentlige rom sakte men sikkert overført til private interesser. Reklamebyråer og vekterfirmaer ble satt til å modellere og regulere menneskestrømmene i gatene. I Storbritannia vedtok parlamentet i 1994 Criminal Justice and Public Order Act. Rave-musikken skulle stoppes med lover mot “repeterende beats”, politiet skulle få utvidetete fullmakter til å stoppe og kontrollere mennesker når de måtte ønske. Større ansamlinger av mennesker skulle lettere kunne brytes opp8. Idealet for planleggere og byråkrater var ikke lenger samlebåndet og disiplineringen på fabrikkene. I følge filosofen Gilles Deleuze var samfunnet i ferd med å bli et ”kontrollsamfunn”9. En utøvelse av makt som kanskje var mykere og mer diffus, men samtidig allestedsnærværende og som kunne ramme hvem som helst, når som helst. De nye lovene og den stadig strengere reguleringen av byrommet samlet mange grupper som tidligere aldri ville drømme om å vise seg sammen. Ravere og husokkupanter, anarkister og new-agere, arbeidere, dagdrivere og kunstnere begynte å demonstrere og planlegge aksjoner sammen. Mange begynte igjen å spørre om byene virkelig var skapt av og for de som bodde i dem. Reclaim the Streets ”frigjorde” gatene fra bilenes tyranni med fantasifulle aksjoner. Aksjonister på høye trebente plattformer kunne sperre gatene, eller ringveien rundt London M41 kunne midlertidig bli gjort om til en strand. Adbustere, eller vrengere, angrep reklameboards som forurenset det mentale rommet. Samtidig hadde kampen for egen gate og bydel spredt seg til en bred systemkritikk. Internett og mailinglister gjorde det lettere å spre ideer og erfaringer og å organisere aksjoner i stor skala. Italienske hip-hopere og husokkupanter kunne lese manifestene fra de de meksikanske Zapatistene i Lacandon-jungelen. Ravere, anarkister og hippier med dreads kunne samarbeide med streikende dokkarbeidere i Liverpool som igjen kunne oppleve at amerikanske kolleger nektet å losse av skip som var lastet av streikebrytere10. TAZ, de små midlertidige og flyktige askjonene, hadde vokst seg til en mangfoldig global bevegelse.
1 Marshall Berman, All That is Solid Melts Into Air, Verso, London 1983, s. 167-69.
2 Le Corbusier, Mot en arkitektur, Spartacus. Oslo 2004.
3 Mike Davis, "The Postmodernist City," New Left Review, no. 151 (May-June 1985), s. 106-113.
4 Maurice Nadeau, The History of Surrealism, Belknap Press, Cambridge 1989, s. 106-7.
5 Guy Debord, “Theory of the Dérive”, Internationale Situationniste, 2 (Desember, 1958), gjengitt i Ken Knabb, International Situationist Anthology, Bureau of Public Secrets, Berkeley 1981, s. 50-54.
6 George Katsiaficas, The Subversion of Politics. European Autonomous Movements and the Decolonization of Everyday Life, Humanities Press, New Jersey 1997, s. 37-57.
7 Hakim Bey, T.A.Z. The Temporary Autonomos Zone, Ontological Anarchy, Poetic Terrorism, Autonomedia, New York 1985.
8 Les loven her: www.opsi.gov.uk/acts/acts1994/Ukpga_19940033_en_1.htm
9 Gilles Deleuze, "Postscript on the Societies of Control", OCTOBER 59, vinter 1992, MIT Press, Cambridge, MA, pp. 3-7. (Essayet dukket først opp på fransk i L'Autre journal, no. 1 (May 1990),
10 Notes from Nowhere, We Are Everywhere: The Irresistible Rise of Global Anti-Capitalism, Verso, London 2003.