< Del 1 - Kapitalismen | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer | Del 3 - Sosialismens historie >
Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruendeu stabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.
Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.
Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.
I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.
Et bilde av sosialismen
I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.
Den sosialistiske økonomien
Folk flest lever ikke storparten av sine liv innenfor "det politiske demokratiet", og vil heller ikke gjøre det under sosialismen. Derfor er arbeidsliv, personlig økonomi, skole, velferd og lokalmiljø minst like viktig i utviklinga av et sosialistisk folkestyre som det formelle demokratiet.
I dagens samfunn kaster butikker, bakeri og restauranter hver dag tonnevis med mat, mens fattige mennesker står utenfor på gata og sulter. I dagens samfunn må studenter i Oslo bo i telt, samtidig som tusenvis av kvadratmeter kontorlokaler står tomme. I dagens samfunn brenner rike land korn for å holde prisene oppe, mens millioner sulter i både rike og fattige land. Det blir ikke veldig vanskelig å skape et samfunn som fungerer mer fornuftig enn dette. Dette er noen eksempler på hva som blir mulig hvis vi innfører sosialismen:
Gratis basismatvarer
Matvarer som brød, melk og smør kan gjøres gratis. Produksjon og distribusjon av disse varene blir betalt av staten. Dette vil hindre at de fattigste må sulte, samtidig som disse varene vanskelig kan overforbrukes selv om de er gratis.
Offentlige tjenester gjøres gratis
All skolegang, helsestell, tannlege, eldreomsorg, barnehage, kollektivtransport og så videre gjøres helt gratis. Dette krever ikke store omlegginger fra dagens system, men det vil bety store innsparinger for de som er mest avhengige av velferdstjenester.
Samfunnslønn til alle
Samfunnet garanterer for en minimumsinntekt, samfunnslønn, til alle borgere. Den kan starte på et lavt nivå for barn og trappes opp fram til 18 års alder, deretter varer den livet ut. Dette vil erstatte store deler av trygdesystemet, sosialhjelpa og minstepensjonen. Samfunnslønna må være på et lavt nivå, det skal lønne seg å arbeide.
Boliger tas ut av markedet
I dag kan hushaier og spekulanter tjene seg rike på boligmangelen. Et sted å bo skal være en rettighet, ikke en auksjonsgjenstand tilgjengelig for høystbydende. Det offentlige må ta kontroll over boligmarkedet, skaffe nye boliger der det trengs, regulere prisene og la distribusjonen av boliger skje via ventelister, ikke markedsmekanismer. Slik kan boligkrisa løses og folks boutgifter reduseres ved at det ikke lenger fins eiere som skal profittere på utleie.
Disse fire tiltakene, for mat, velferd, samfunnslønn og boliger vil gi en hurtig forbedring av levekårene for mange, særlig blant de fattigste. Dette vil redusere behovet for arbeidskraft i yrker som er til for å "rydde opp" blant de som faller utenfor arbeidsmarkedet (sosialkontor, politi, etc).
Sosialismen må raskt sikre materiell trygghet, ved å gjøre de livsnødvendige varer og tjenester tilgjengelige for alle (gratis). Videre må et sosialistisk samfunn strebe etter å bli slik Engels definerte kommunismen: "Fra enhver etter evne, til enhver etter behov". Det betyr at vi planmessig må ta den ene varen etter den andre ut av markedet, slik at den kan fordeles etter behov. Denne prosessen bør starte med varer som det er vanskelig å overforbruke, som for eksempel tannkrem, tamponger og bildekk. Å gjøre de aller fleste varer gratis er vanskelig før menneskene i et sosialistisk samfunn har endret den kapitalistiske tenkemåten som fører til at man karrer til seg mest mulig. I et samfunn uten fare for knapphet på viktige varer og uten mulighet til å utbytte andre gjennom å rå over rikdom, vil det rett og slett ikke være noen vits i å karre til seg mer enn det man faktisk har behov for. Slik skapes et grunnlag for at folk endrer vanene sine slik at et sosialistisk samfunn kan fungere.
Planøkonomiens problemer
Sosialisme innebærer planøkonomi. Diskusjon, politisk kamp og planlegging til felles beste avløser kapitalismens planløse og kriseskapende produksjonsmåte. Hvordan varer skal fordeles og hvor mye arbeidskraft som skal satses på de ulike sektorene av økonomien er blant de største utfordringene for styringa av en sosialistisk økonomi. I Sovjet og Kina klarte ikke planleggingsbyråkratiet å holde oversikt over forbruk, behov og tilgjengelige ressurser. Dette førte blant annet til hungersnød og evige køer foran de østeuropeiske butikkene. (Kapitalismen klarer heller ikke denne oppgaven, sett fra menneskenes synspunkt - millioner sulter i hjel hvert år i en verden hvor det fins nok mat.)
Vårt samfunn vil ha langt bedre forutsetninger for å planlegge etter folks faktiske behov. For det første har Norge en høyt utviklet, kapitalistisk økonomi som ikke trenger enorme investeringer og omlegginger, slik tilfellet var i Sovjet og Kina. Dermed kan mye fortsette som før, uten brå og drastiske omlegginger. Tiltakene for å omskape økonomien mot et klasseløst samfunn kan tas gradvis og uten å skape store vanskeligheter. For det andre har vårt samfunn uendelig mye bedre forutsetninger for å holde oversikt over ressurser og forbruk på alle områder. Tusenvis av økonomer og statistikere arbeider med å holde oversikt, gjennom institusjoner som Statistisk Sentralbyrå. Og hver eneste vare som omsettes kan registreres umiddelbart ved å lese av strekkoden - informasjonsteknologi gjør det mulig å ha oversikt over nøyaktig hvor mange pakker kattemat eller salami som fins i hver enkelt butikk.
Det sosialistiske demokratiet
Ordene sosialisme og demokrati kan ikke skilles fra hverandre. Sosialismen er arbeiderklassens samfunn, den sosialistiske økonomien er styrt av behovene til folk flest. Dette er ikke mulig å oppnå på andre måter enn gjennom folkestyre. Ingen elite i statsapparatet, uansett hvor marxistisk den måtte være, kan "regne ut" arbeiderklassens interesser, et diktatur på vegne av arbeiderklassen kan ikke utvikle et sosialistisk samfunn. Derfor kan ikke sosialismen beskrives bare i økonomiske vendinger. Det er i sammenhengen mellom økonomi og politikk - i den folkestyrte økonomien - at vi finner kjerna i den sosialistiske produksjonsmåten.
Et sosialistisk folkestyre kan ikke utøves ved valgurnene annenhvert år. Et folkestyre må utøves lokalt og sentralt hver eneste dag. Mest mulig deltakelse og mest mulig demokrati må være overordna mål for et sosialistisk samfunn i Norge.
Vi nevner her noen tiltak. Ikke som en oppskrift på sosialisme, men som eksempler som gjør det lettere å diskutere hva dette dreier seg om. Felles for disse tiltakene er at de skal utvikle et samfunn der folk flest går fra å se på seg som mennesker som skal styres til å se på seg som mennesker som selv skal ta ansvar og styre, demokratisk. Sosialismen og kampen for sosialismen er en prosess der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre. Elitestyre av en mektig stat eller et enerådende kommunistparti står i direkte motstrid til dette, fordi slike regimer ikke er i stand til å mobilisere arbeiderklassen som herskere. De opprettholder eller forsterker skillet mellom styrende og styrte, og arbeiderklassen gjør seg aldri i stand til å styre sjøl.
Kortere arbeidstid
Skillet mellom styrende og styrte skapes blant annet gjennom at noen har som eneste oppgave å styre, mens flertallet har som heldagsjobb å arbeide med helt andre ting. Med 8 timers arbeidsdag har ikke folk flest mulighet til å delta i styringa av samfunnet. Redusert arbeidstid, til 6 timer og mindre, er et fullt ut gjennomførbart krav fordi produktiviteten i dag er langt høyere enn da 8-timersdagen ble innført (1919). Dette er et viktig økonomisk krav, men også et demokratisk krav. Kortere arbeidsdag gir både tid og overskudd til å delta aktivt i samfunnskampen. Et sosialistisk samfunn kan sette av deler av arbeidstida til diskusjon, kursing og arbeid med politiske spørsmål, og gjøre dette til en naturlig del av hverdagen til langt flere enn i dag. Slik kan arbeiderklassen og folk flest bli i stand til å styre.
Rotasjon av maktposisjoner
Et sosialistisk samfunn må ha som utgangspunkt erkjennelsen av at makt korrumperer. Derfor må det finnes regler for hvor lenge en person kan inneha en ledende stilling. For eksempel maks 5 år for bedriftsledere, maks 6 år for redaktører, maks 8 år for stortingsrepresentanter, og så må de ut i vanlig arbeid igjen. Lønnsnivået for ledende stillinger må være strengt regulert til gjennomsnittlig inntektsnivå. I et slikt system vil ikke lederposisjonene bli interessante for karrieremakere, vi kan fylle dem med oppriktig engasjerte mennesker som vil bidra til å føre samfunnet framover. Vi vil også unngå at makt konsentreres og bryter ned demokratiet ovenfra.
Mediene
Massemediene er en stadig viktigere maktfaktor. I vårt samfunn styres mediene av et fåtall storselskaper eller av de kapitalistiske statene. I Norge eier for eksempel Schibsted VG, Aftenposten, deler av TV2 og en rekke andre aviser og medieselskaper. Sosialismen må skape massemedier som styrker demokratiet. Dette kan ikke bety statlig kontroll over alt, det blir på ingen måte demokratisk. Mediene må forankres i folkelige organisasjoner, som fagbevegelse, miljøbevegelse og så videre. Redaksjonene må stå fritt til å utforme journalistikken, men den styrende kontrollen over bedriftenes utvikling må ligge hos organisasjoner bygd på folkets interesser.
Det er også mulig å lage demokratiske regler for adgang til mediene. For eksempel kan det være sånn at man har krav på å få 5 minutter i beste sendetid på en TV-kanal hvis man samler inn for eksempel 2000 underskrifter for en sak. Dette skaper en sikkerhetsventil som gjør at sterke folkekrav ikke kan sensureres vekk av redaksjonene.
Skolen
Skolesystemet må være en skole i demokrati og deltakelse, ikke en passiviserende utdanning til å bli den ene eller andre typen arbeidskraft alt etter "næringslivets" behov. Skolen må være det stedet hvor unge mennesker kan få tilgang til informasjon og blir oppmuntret til undersøke og prøve kunnskapen kritisk. Skolen må lære folk å diskutere og ta stilling til samfunnsspørsmål. Skolen skal tilpasses barn og ungdoms liv og utvikling. Den bør ha som mål å utvikle kritisk tankegang hos elevene, og samtidig gi elevene mer makt over skolehverdagen sin. Skolen må fremme et likeverdig syn på mennesker og være aktiv i kampen for oppheving av kjønnsrollene. Hvorfor kan ikke en skoleklasse eller en hel skole ha demokratisk debatt om hva slags aksjon de vil gjennomføre i nærmiljøet og faktisk utføre organisert arbeid, for eksempel mot rasisme eller forurensing ettersom de ulike elevene ønsket? Sosialismen må skape en skole som fungerer i samfunnet, ikke som en oppbevaringsanstalt på sida av samfunnet. Dette vil gi viktige bidrag til at befolkninga blir i stand til å oppheve skillet mellom styrende og styrte.
Arbeidermakt
Sosialismen må gi arbeiderklassen langt større direkte makt og innflytelse over produksjonslivet. Arbeidsplasser og lokalmiljø må være utgangspunkt for både økonomisk og politisk makt nedenfra. En bedrift med 50 ansatte kan for eksempel være arbeiderstyrt. De ansatte velger bedriftens ledelse, som i samarbeid med de ansatte utarbeider bedriftens planer og satsinger, innafor det sosialistiske lovverkets bestemmelser for bedrifter. Men hvis bedriften er en hjørnesteinsbedrift i et mindre lokalsamfunn, må kanskje kommunestyret ha det siste ordet i avgjørende spørsmål, fordi hele bygda er avhengig av bedriften. Større spørsmål, som for eksempel oljeutvinning, kan ikke avgjøres ved direkte arbeiderstyre ved de få som arbeider på plattformene. I slike saker må det være politiske, folkevalgte myndigheter som styrer. Formene for maktutøvelse må altså variere, men et mest mulig demokratisk system må alltid være målet. Økonomi og politikk smelter sammen og blir to sider av samme sak under sosialismen.
Sosialismens historie gir også noen erfaringer med arbeidermakt. I Russland ble det bygd råd (sovjeter) på hver enkelt arbeidsplass og i militærforlegningene. Allmøtet av arbeidere valgte sine representanter til et lokalt arbeiderråd, som igjen valgte videre til et regionalt, som valgte videre til et landsomfattende arbeiderråd. Hvert ledd kunne når som helst bytte ut sine representanter hvis de ikke lenger hadde tillit. På denne måten bygde arbeiderne kimene til et helt annet statsapparat enn det borgerlige, skapt nedenfra med basis i arbeiderklassens egne organer. Selv om Sovjetunionen ikke er noe forbilde, gir den erfaringer et sosialistisk samfunn kan lære mye av.
Fagbevegelsen
Fagbevegelsen er arbeidernes egen kamp- og interesseorganisasjon. Fagorganiseringen representerer et kollektivt vern og en kollektiv kamparena for det arbeidende folkets krav og rettigheter mot eierklassens dominans. Fagbevegelsen er en av de viktigste stedene å drive kamp for flertallets rettigheter og et sted å kjempe for revolusjonær vilje. Under sosialismen må fagbevegelsen effektivt avbyråkratiseres og desentraliseres, slik at den kan fungere som et reelt maktorgan for arbeiderne.
Diskusjonsbevegelser
Grunnlaget for et sosialistisk demokrati er aktivitet nedenfra. En måte å organisere folkemakt på er gjennom å jobbe frem aktive diskusjonsbevegelser om aktuelle saker.
I dag er den politiske aktiviteten splitta opp på en måte som gjør at folk med interesser knytta til samme felt sjelden kommer i dialog. Derfor ønsker vi at aktive grasrotdiskusjoner også må skje på tvers av for eksempel yrkesskiller, geografiske avstander eller forvaltningsnivå. Diskusjonsbevegelser kan organiseres gjennom lokale eller nasjonale konferanser, aksjoner, internett eller lignende. På denne måten vil en få fram mye kunnskap og gode ideer, og gjøre det mer sannsynlig at beslutninger tas på et riktig grunnlag.
Demokratiske rettigheter
Det sosialistiske demokratiet tillater alle ytringer og all organisering som ikke vil bruke utenomdemokratiske virkemidler for å omstyrte arbeiderklassens herredømme. De demokratiske rettighetene skal garanteres for enkeltindividene - en revolusjonær, sosialistisk politikk er å forsvare individenes rett til å ytre seg mot den sosialistiske staten. Tidligere kapitalister skal etter vårt syn ha ytringsfrihet og stemmerett. Men de skal ikke få eie aviser og tv-stasjoner eller organisere væpna grupper for å ta tilbake samfunnsmakta. Det er forbudt å bruke pengemakt til å skape politisk makt. Den sosialistiske staten er en klassestat, som skal forsvare arbeiderklassens kontroll over økonomien. Dette betyr at voldelige angrep på denne statsmakta vil bli møtt med voldelig forsvar, akkurat som enhver stat forsvarer seg mot ytre eller indre angrep. Statens voldsapparat (militæret og politiet) må i størst mulig grad gjøres demokratisk. Det skal være verneplikt for alle, med vekt på forsvar og hjelpearbeid i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer. De demokratisk styrte organene lokalt og sentralt skal organisere opprettholdelse av lov og orden.
Et sosialistisk demokrati innebærer sjølsagt folkets rett til å velge sine ledere. Et revolusjonært parti som står i spissen for en revolusjon og deretter danner regjering må bøye seg for folkeflertallet hvis det mister tillit i valg. Selv om et slikt parti skulle mene at det er reaksjonære, kontrarevolusjonære krefter som kan komme til å ta over hvis det gir fra seg makta, er alternativet til å følge flertallet helt i strid med utviklinga av en virkelig sosialisme. Alternativet til demokrati er diktatur, og det medfører å ta i bruk harde tvangstiltak for å undertrykke flertallets vilje. Ved å velge en slik kurs vil et revolusjonært parti føre sosialismen i retning av fascisme, og frata arbeiderklassen muligheten til å utvikle sin egen evne til å styre gjennom de politiske erfaringene som bare et demokrati kan gi. Derfor er det nødvendig for revolusjonære organisasjoner å ha et klart standpunkt i disse spørsmålene.
Fri informasjon, fri kultur
Gjennom datarevolusjonen blir informasjon en stadig viktigere faktor i samfunnsutviklinga. Sosialismen må gjøre informasjon til allemannseie. Alle skal ha best mulig tilgang til bøker, musikk, film via internett og andre medier, og informasjon skal gjøres gratis. Forlag og plateselskaper skal ikke kunne gjøre profitt på å distribuere ulike former for informasjon, det skal betraktes som felles eiendom. Det må utvikles andre systemer for å betale produsentene av åndsverk enn den opphavsretten som gjelder i dag. En sosialistisk grunnlov må også garantere full kulturell og religiøs frihet, staten skal ikke blande seg inn i eller styre i slike spørsmål.
Sosialismen vil skape et langt større kulturelt mangfold en kapitalismen er i stand til. Kapitalismen fremmer ensretting; profitten blir større når alle spiser samme burger og kjøper samme musikk, kritiske røster og solidarisk kultur holdes nede. Kunst som ikke gir god profitt har dårlige kår i dag, mens et sosialistisk samfunn vil ha mangfold og frihet som målsetninger og legge til rette for kreativ utvikling på alle områder i kulturlivet, vitenskapen og den offentlige debatten. Dette vil legge grunnlag for at flest mulig kan delta i videreutviklinga av samfunnet.
Miljøkamp under sosialismen
Under kapitalismen er utbyttinga av naturen og menneskene grunnlaget for eiernes profitt, derfor må profittkappløpet avskaffes hvis vi skal kunne ta vare på miljøet. Sosialismen gjør det mulig å skape en økonomi som ikke bryter ned naturen, et samfunn i økologisk balanse. Når profittkappløpet ikke lenger er drivkrafta i økonomien er det mulig å planlegge og ta miljøhensyn. Men bare mulig. Kollektiv styring over ressursene gir ikke automatisk miljøvennlig produksjon. Som på andre områder er sosialismen i miljøspørsmål først og fremst en grunnleggende forutsetning.
Slutt på vekstgalskapen
Økt produksjon og forbruksvekst skal ikke være mål i seg sjøl. Produksjonen skal rettes inn mot å fylle behov. Uten profittjaget og den enorme reklameindustrien vil en god del "behov" som i dag skaper enorme forbruksmarkeder i rike land falle bort. Vi kan redusere forbruket uten å redusere livskvaliteten.
Mindre enheter
Den kraftige sentraliseringa av produksjon må erstattes med desentralisering og mindre økonomiske enheter. Store enheter skaper enorme transportbelastninger på miljøet, og produksjon i gigantskala gir hardere krav om å skape et størst mulig marked. Verdenshandelen utgjør også en trussel fordi den fører fremmede organismer inn i økosystemer der de gjør stor skade, for eksempel i landbruket.
Sosialismen må gå vekk fra industrilandbruk basert på store mengder gift og kunstgjødsel, genmanipulasjon, hormontilskudd og utpining av matjorda. Skal jordsmonnet holde seg fruktbart trengs det et økologisk landbruk.
Dette gjelder også innenfor fiskerinæringa. Et sosialistisk Norge kan ganske raskt snu utviklinga i primærnæringene, ved å prioritere små fartøy i kystflåten framfor kapitalistenes store trålere og ved å legge til rette for små gårdsbruk. Å snu sentraliseringa på disse områdene vil både skape tusenvis av arbeidsplasser og være riktig miljøpolitikk.
Nye og kollektive løsninger
De rike landene har i dag et energiforbruk som må reduseres svært kraftig hvis det noen gang skal kunne skapes en rettferdig og bærekraftig verdensøkonomi. Et slik forbruksreduksjon krever et svært godt organisert samfunn, den krever planøkonomi. Sosialismen må prioritere kollektive løsninger som kan få ned forbruket kraftig, for eksempel kollektivtrafikk. Et brudd med profittjaget vil også gi ei vårløsning for forskning på miljøvennlige energikilder og annen teknologi som i dag blir nedprioritert, fordi den kan true profitten til selskaper bygd på de eksisterende og miljøfiendtlige løsningene.
Menneskenes kunnskap om naturen og hva ulike inngrep kan føre til er fortsatt svært begrenset. Sosialismen må gå vekk fra tanken om at mennesket er naturens herre, vi må lære å leve i samspill med resten av kloden, innenfor grensene miljøet setter. Denne snuoperasjonen vil kreve en aktiv miljøbevegelse, også i et sosialistisk samfunn.
Kvinnekamp under sosialismen
Kampen for full kvinnefrigjøring er avgjørende for sosialismen. Hvis ikke kampen mot kvinneundertrykking fortsetter under sosialismen, vil en rekke undertrykkingsmekanismer og maktforhold bestå. Et virkelig folkestyre forutsetter at hele befolkninga kan delta, noe som ikke kan realiseres uten kampen for kvinnefrigjøring. Målet for kvinnefrigjøringa er å oppheve kjønn som en viktig sosial kategori - det vil si at våre muligheter og roller ikke skal bestemmes av vårt biologiske kjønn. Før dette målet er nådd vil ikke mennesker kunne være frie individer.
Kvinneundertrykkinga gjennomsyrer hver minste lille del av samfunnet vårt. Menn eier 99% av all eiendom selv om kvinner bærer de tyngste byrdene. Dermed vil kvinner ha interesse av et samfunn med planøkonomi og kollektive løsninger.
Hvilket kjønn vi har, er i dag avgjørende for våre muligheter og begrensninger. Hver eneste dag blir gutter og jenter oppdratt i hva som skal være feminint og maskulint, og i hva som er kjønnenes roller og oppgaver. En oppdragelse de får gjennom media, såvel som i hjemmet og i utdanningsinstitusjoner.
Eierklassen tjener på kjønnsrollene. Kvinners ubetalte arbeid i hjemmet utgjør omtrent 476 000 årsverk. Uten dette arbeidet ville ikke eierklassen hatt friske, rene og mette arbeidere til å jobbe for seg. Familien som økonomisk enhet binder kvinner til kjøkkenbenken.
Patriarkatet er eldre enn kapitalismen og mye av det rigide kjønnsrollemønsteret vil bli med inn i sosialismen. Derfor trengs det en sterk, uavhengig kvinnebevegelse som stiller krav til samfunnets organisering og bryter ned det kulturelle bildet av kjønnsrollene i det offentlige rom.
Et slikt samfunn gjør full kvinnefrigjøring mulig, men er ingen garanti. Mulighetene må gripes av en aktiv kvinnebevegelse som jobber over mange felt og erobrer politisk makt.
Oppløs familien som økonomisk enhet
Familien er i dag med på å opprettholde kjønnsrollene og skape det unaturlige skillet mellom privat og offentlig arbeid. Boligmarkedet er tilpassa "kjernefamilien". Oppdragelsen av barn blir sett på som et privat ansvar og er utfra kjønnsrollemønsteret kvinnens ansvar.
I dag tjener kvinner langt mindre enn menn, og kvinner har hovedansvaret for det ubetalte arbeidet i hjemmet. Noe som gjør kvinner økonomisk avhengig av menn. For å oppnå kvinnefrigjøring trengs det tiltak som endrer disse forholdene.
En sosialistisk lovgivning må ha progressive lover som sikrer lik lønn for likt arbeid og kjønnskvotering som kan bryte ned kjønnsdelinga av arbeidslivet. Samfunnslønna må sikre at ingen er økonomisk avhengig av et annet menneske.
Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
Et afrikansk ordtak sier: "Det trengs en hel landsby for å oppdra ett eneste barn". Hvis vi skal få et samfunn hvor kvinner og menn har lik mulighet til å delta i samfunnslivet, er det viktig at ansvaret for barna er en felles oppgave, ikke kvinners personlige ansvar. Barnehagen i dag er et eksempel på at noe som har vært privat blir et offentlig ansvar. Sosialismen må garantere gratis barnehageplasser til alle.
I et samfunn som ikke bygger på familien som økonomisk enhet, må det legges til rette for kollektive løsninger. I et nabolag kan det for eksempel være ett vaskeri og én restaurant hvor alle har hvert sitt skift, slik at alle har et ansvar for vasking av klær og matlaging. Dette er ikke bare en måte å bekjempe den tradisjonelle kvinnerollen, men også en langt mer miljøvennlig og effektiv måte å organisere dette arbeidet på.
Disse endringene kan ikke bare være statens ansvar - det trengs lokal sjølorganisering slik at rutinene blir basert på de konkrete behovene som eksisterer for folk. Det betyr ikke at vi ikke skal ha muligheten til å lage mat hjemme. Det betyr at vi skal ha reell valgfrihet og at kvinner skal slippe å være gratis arbeidskraft.
Allsidige boformer
Et sosialistisk samfunn må legge til rette for at folk kan bo i større kollektiver, alene eller hvordan de vil. Dette er å skape valgfrihet. Konstruksjonen av hus og leiligheter for "kjernefamilien" skal ikke tvinge oss inn i bestemte boformer.
Slike fysiske og materielle forbedringer kan drastisk endre kvinners liv i retning av sjølstendighet og individuell frihet. Materielle tiltak er ikke nok, det trengs ideologisk kamp mot patriarkatet - samfunnet hvor mannen er overordnet kvinnen.
Rettsvern mot overgrep
Det sosialistiske lovverket må sikre at vold og seksuelle overgrep mot kvinner effektivt blir slått ned på og prioriteres av politi og myndigheter.
Kvinner må erobre det offentlige rom
I dag dominerer menn de viktigste meningsskapende institusjonene, og et overveldende flertall av de sentrale maktposisjonene er besatt av menn. Dette gjelder både tv, aviser, internett, universitetene, militæret, politiet, parlamentariske organer, næringslivet og offentlig byråkratiet.
Skal kvinner være med på å sette dagsorden i det offentlige rom, trenger vi kvinnedominerte medier. Disse mediene skal ta sikte på å ha overvekt av kvinnelige journalister og synliggjøre kvinners erfaringer og virkelighet. Kvinner må bli synlige i det offentlige rom ? ikke som objekter og pyntegjenstander, men som hele mennesker.
Sosialismen må garantere en solid kvinneandel i alle maktorganer. Radikal kjønnskvotering må være et av virkemidlene for å få flere kvinner inn i ledende posisjoner i alle deler av samfunnslivet.
Dette er noen tiltak som en sosialisme i Norge vil kunne få bruk for. Men kvinnedominans er ingen garanti for kvinnefrigjøring. Disse endringene må være en del av en feministisk bevegelse som bryter ned kjønnsrollene og gjør kvinner i stand til å gripe makt. Kvinnebevegelsens langsiktige mål er å gjøre seg selv overflødig. Kvinnekampen vi fører i dag er viktig for det ideologiske bruddet sosialismen må gjennomføre med patriarkatet. Veien til frigjøring krever et oppgjør med gammelt tankegods.
< Del 1 - Kapitalismen | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer | Del 3 - Sosialismens historie >