< Del 2 - Sosialismen - vårt alternativ | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer | Del 4 - Fram for sosialismen >
Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Men først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk.
Dette var en sosialisme radikalt ulik den mange andre hadde stått for. Visjonære tanker om nye samfunn ble ofte formulert av lærde og velfødde menn, og ikke sjelden så de seg selv i hovedrollen som samfunnets frelser. Sosialismen kunne ta form av veldedighet; de opplyste måtte redde de fattige fra sin egen elendighet. Eller den kunne ta despotiske former; de opplyste måtte ta over og styre med hard hånd til alles beste, allmuen hadde ikke forutsetninger for å ta styringa sjøl. Slike tanker om veien til frigjøring går inn i en tusenårig menneskelig tradisjon; også de undertrykte har ofte vendt blikket oppover, mot en Messias, for å finne beskyttelse mot urett og veien til frihet. Mot slike ideer om sosialisme ovenfra grunnla Karl Marx tradisjonen for sosialisme nedenfra: Bare ved at folkemassen sjøl tar aktivt del i omforminga av samfunnet, ved at arbeiderklassen kollektivt slåss seg fra å være de styrte til å bli de styrende, kan vi skape et humant samfunn bygd på behovene til folk flest. Den marxistiske sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av forrige århundre. Det var i tradisjonen for sosialisme nedenfra at Lenin skrev "Kokkepikene skal styre staten" i 1916.
Dessverre klarte ikke sosialismen på 1900-tallet å virkeliggjøre marxismens frigjøringsside.
Stalinismen
Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen "All makt til sovjetene!" (sovjetene var demokratiske arbeiderorganer på arbeidsplassene og blant soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, Jord og Brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene.
Bolsjevikene skaffa folket fred, sjøl om innrømmelsene ved fredsinngåelsen med Tyskland og andre fiender var svært omfattende. Bolsjevikene legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene - de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) - arbeidsfolks egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak - for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.
Men denne sosialismen kunne vanskelig klare seg. Russland var fattig og tilbakeliggende, og hadde en svært liten arbeiderklasse. Den kapitalistiske omverden gjorde alt for å knekke sosialismen, både økonomisk og militært. Under borgerkrigen fra 1918 innførte kommunistpartiet harde innskrenkinger i demokratiet, for å holde staten samla mot fienden. Dette var en tvangssituasjon, men like fullt var det en svekking av vilkårene for arbeiderklassens utvikling til styrende klasse da alle andre partier ble forbudt. Rosa Luxemburg kritiserte alt i 1918 Lenin for at han ikke åpent innrømte at de diktatoriske tiltakene var skadelige og måtte være unntakene i sosialismens oppbygging. Luxemburg skrev: "Uten alminnelige valg, uinnskrenket trykke- og møtefrihet, fri meningsbrytning dør livet i enhver offentlig institusjon bort, det blir et skinnliv hvor byråkratiet til slutt er det eneste aktive element - Hele folkemassen må delta. Ellers blir sosialismen dekretert, påtvunget av et dusin intellektuelle fra et skrivebord". Hun holdt oppe tradisjonen for sosialisme nedenfra.
Etter Lenins død i 1924 tok Stalin etter hvert kontroll over partiet og dermed staten. Selv om borgerkrigen forlengst var vunnet fortsatte Stalin mange av de autoritære tiltakene fra "krigskommunismen". Det som tidligere hadde vært unntakstilstand ble under Stalin framstilt som den skjønneste sosialisme. Faktisk ble diktaturet under Stalin hardere i tiårene etter at borgerkrigen var slutt enn den var i tida med krig. Maktkampene i Kommunistpartiet ble drevet med brutale metoder, inkludert landsforvisning og drap.
Gradvis utover 20-tallet, og spesielt etter at all åpen opposisjon var knust i det allmektige kommunistpartiet skjedde det en drastisk innskrenking i ytringsfriheten. Ledende vitenskapsfolk, forfattere som var kritiske til regimet mistet jobben, ble arrestert og mange havnet i fangeleire. Progressive reformer som bolsjevikene hadde gjennomført ble reversert. Et viktig eksempel er de store tilbakeslagene innenfor kvinnepolitikken.
- Mens kvinnene kjempet for retten til fri abort og fikk denne retten innfridd i 1920 (!) ble den retten fjernet igjen i 1936.
- Under Stalin ble kjernefamilien og mange barnefødsler et ideal igjen, man dyrket "helte-mødre"
Da Sovjetunionen rundt 1930 hadde fått en mer tallrik arbeiderklasse, som kunne ha danna grunnlag for ei sosialistisk utvikling, var ikke lenger sosialismens mulighet til stede. Det sovjetiske statsbyråkratiet utøvde diktatorisk makt over folket. Stalin prøvde å fremstå som en stor leder, men var i virkeligheten ansvarlig for et terrorregime. Persondyrkelsen skjulte en hensynsløs diktator.
På samme måte som det sosialdemokratiske Norge, ga Stalins Sovjetunion visse materielle framganger for folk flest. Industrialiseringa i Sovjet skjedde i rekordtempo. Men dette ga aldri arbeiderklassen makt. Folket gjorde seg aldri i stand til å styre, den som opponerte mot staten risikerte tvert imot å havne i fangeleir. Fra 1934 var kongressene i Kommunistpartiet enstemmige. Over 1500 delegater fra hele den veldige Sovjetunionen var samla i partiets aller høyeste organ, og alle stemte helt likt i alle spørsmål. Slik var "arbeiderklassens diktatur" under Stalin.
Stalin-epoken ble et voldsomt tilbakeslag for sosialismen, og skapte forestillinga om at sosialismen er diktatur, meningskontroll og sterkest mulig stat. Denne forestillinga blir sjølsagt løfta fram av kapitalismens forsvarere, men også blant kommunister fikk den stor innflytelse. I stedet for tanken om arbeiderklassens frigjøring som dens eget verk fikk tanken om at det sterke Kommunistparti som representerer klassen dominere. Denne tenkemåten ble helt automatisk utvikla hver eneste dag under Stalin, fordi den var det eneste som kunne rettferdiggjøre en "sosialisme" der arbeiderklassen stod uten sjølstendige fagorganisasjoner, uten ytringsfrihet, uten retten til å danne partier, og der lønnsforskjellene mellom folk flest og eliten var enorme. Marxismen gikk fra å være en opprørsteori utvikla av Europas fremste sosialistiske tenkere, til å bli statsideologi for et samfunn med fascistoide trekk.
Kina
Den andre store revolusjonen i vårt århundre kom i Kina i 1949. Under ledelse av Mao Zedong gikk Kinas Kommunistiske Parti (KKP) igang med å bygge sosialismen, nok en gang i et land der det overveldende flertallet var bønder. KKP ved statsmakta førte videre mye av den stalinistiske tradisjonen. Statsmakta var samla hos ett parti, også Folkerepublikken Kina var i realiteten en ettpartistat. Og i partiet var makta samla hos noen ganske få ledere. Likevel hadde maoismen også antiautoritære elementer. KKP la vekt på mobilisering av folk flest, partiet lærte gjennom den langvarige revolusjonære krigen at det bare kan vinne sammen med folkemassen. Denne tenkemåten ble ført videre da partiet ble statsbærende, Mao la fortsatt vekt på at "massene er de virkelige heltene". Maoismens tenkemåte er i mange sammenhenger "nedenfra".
Men når ett parti har den totale kontrollen i staten, holder det ikke med en mer eller mindre demokratisk tenkemåte hvis sosialismen skal overleve. Demokrati er ikke at staten tar folket med på råd og viser respekt for arbeiderne, eller at partilederen kler seg som en vanlig arbeider. Sosialistisk demokrati krever at arbeidsfolk faktisk får ta del i styringa av staten, uansett hva et Kommunistisk parti eller Mao måtte mene. Noe slikt ble aldri utvikla i Kina. I dag er Kina et statskapitalistisk land med eksploderende arbeidsløshet, fortsatt leda av Kinas Kommunistiske Parti.
Vi kan ikke i dag slå fast hvordan sosialismen burde vært bygd - det er etterpåklokskap og moralisme å sitte i et rikt, vestlig land og fordømme de revolusjonæres utvikling i Kina og Sovjet. Det finnes ingen fasit, i et land uten demokratiske tradisjoner er det ikke nødvendigvis et mulig alternativ å "innføre demokratiske valg", og det er slett ikke noe trylleformular for å skape sosialisme. Men vi kan likevel ta stilling til ideologien KKP produserte, til det de etterlot seg i form av teori og strategier for sosialismen. Maoismen var på noen områder et oppgjør med den autoritære stalinismen, Mao la for eksempel vekt på at "klassekampen fortsetter under sosialismen". Men kineserne kom ikke langt nok. De ble hengende fast i den "marxismen" som setter "partiets ledende rolle" framfor alt annet, som ikke vil la arbeiderklassens frigjøring være dens eget verk. Denne tradisjonen er den ene av de to dominerende formene for sosialisme ovenfra i vårt århundre.
Sosialdemokratiet
Den andre er det reformistiske sosialdemokratiet. Rundt århundreskiftet ble det formulert en "revisjon" av marxismen der tanken om den sosialistiske revolusjon ble forlatt. Eduard Bernstein og andre representanter for "revisjonismen" mente utviklinga fra kapitalisme til sosialisme kunne gå gradvis. Ved å bruke oppslutning i parlamentariske valg til å gå inn og ta maktposisjoner i staten, kunne sosialister drive fram reformer som litt etter litt ville føre ut av kapitalismen og over i et kollektivt samfunn, mente revisjonistene. Rosa Luxemburg kritiserte også denne formen for sosialisme ovenfra. Hun stod fast på at så lenge borgerskapet har kontrollen over produksjonsmidlene vil aldri arbeiderklassen kunne herske, tvert imot ville arbeiderbevegelsens ledere bli sittende og administrere utbyttinga av arbeiderklassen.
Nå har sosialdemokratiet hatt sin sjanse. I land etter land har klassesamarbeidet blitt et partnerskap mellom eierklassen og pampene i arbeiderbevegelsen, som sammen har gjort sitt beste for å holde overskuddene oppe og opprøret nede. Slik har det vært siden første halvdel av 1900-tallet. Da tyske arbeidere reiste seg i etterkant av første verdenskrig, gjennom revolusjonsforsøket i 1919, var det en sosialdemokratisk regjering som sendte soldater ut for å slå ned opprøret. Sosialistlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebnecht ble skutt, borgerskapet beholdt makta over eiendommen og sosialdemokratene beholdt sine regjeringstaburetter.
I Norge har sosialdemokratiet hatt regjeringsmakt i mesteparten av tida etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet har samarbeida med både Politiets overvåkingstjeneste og CIA for å holde nede opposisjon fra sosialister og kommunister i NKP, Sosialistisk Folkeparti og AKP/RV. I fagbevegelsen ble venstreopposisjonelle rensket ut, LO har i lange perioder fungert som et vedheng til Arbeiderpartiet. Ap-ledelsen utvikla nære bånd til den politiske ledelsen i imperialistmakta USA, og førte Norge inn i NATO i 1949. Det samme partiet står bak "fredsplikten" i arbeidslivets Hovedavtale fra 1935, som innebærer at det ikke finnes streikerett i Norge, bortsett fra under lønnsoppgjørene. Ap-ledelsen har også flere ganger gått i spissen for å melde Norge inn i EU.
Den enorme oppslutninga om DNA skyldes langt fra bare de ulovlige metodene partiet bruker for å motarbeide opposisjon fra venstre. DNAs storhetstid falt sammen med etterkrigstidas imponerende økonomiske vekst og velstandsøkning for befolkningene i Vesten. Mange oppfatter velferdsstatens framvekst som DNAs fortjeneste, selv om velferdssystemer er utvikla også i land som har vært dominert av borgerlige partier i etterkrigstida. Rundt midten av 1900-tallet var det også mange som trodde at sosialdemokratiet faktisk ville føre fram til et sosialistisk samfunn.
Som administratorer av den norske statskapitalismen har toppsjiktet av politikere og byråkrater i "Ap-familien" selv blitt framtredende representanter for borgerskapet. De innehar blant annet de ledende stillingene i storselskaper som Statoil og Telenor. Gjennom den såkalte moderniseringa av sosialdemokratiet det siste tiåret har stadig flere av de typisk arbeider-reformistiske standpunktene blitt forlatt, til fordel for borgerlig høyrepolitikk. I flere land, inkludert Norge, går sosialdemokratiets ledere i spissen for en rekke angrep på posisjoner arbeiderklassen vant gjennom 1900-tallet, både i arbeidslivet og innafor velferdsstaten. Med høy arbeidsløshet og hard internasjonal konkurranse har ikke kapitalen lenger bruk for 1900-tallets velferdssystemer. Sosialdemokratiet tilpasser seg de nye tidene, og blir "moderne".
Selv om sosialdemokratiet i Norge har bidratt til å få i stand mange reformer som har kommet folk flest til gode, har også denne varianten av sosialisme ovenfra vist seg å være en blindvei for arbeiderklassen. Og den var dømt til å bli det, fordi den ikke går til angrep på kjernen i overklassens herredømme: Eiendommen.
Våre lærdommer om sosialismen
Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:
1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen - demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre en kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalinregimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen - flertallet - kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som "skadelige". Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av "kontrarevolusjonært tankegods".
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets "kommuniststater" viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.
Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.
< Del 2 - Sosialismen - vårt alternativ | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer | Del 4 - Fram for sosialismen >