< Del 3 - Sosialismens historie | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer
Ved inngangen til det nye årtusenet må vi gjenreise sosialismen som et reelt alternativ. Den kan løse mange av de problemene vi har i verden i dag, og vil gi milliarder av mennesker mulighet til et bedre liv. Men arbeiderklassen vil ikke ha stalinismen, såpass har folk lært. Og stadig færre tror sosialdemokratiet er noe dugelig alternativ. Derfor er tida moden for en sosialisme som fører videre arven fra Marx: Folket må frigjøre seg sjøl.
Vi er en del av dette folket, og vi vil frigjøre oss sjøl. I kampen for å reise sosialismen som et virkelig alternativ til kapitalismen må det hvert sekund stå klart for oss: Dette er en kamp for demokrati, mot det økonomiske diktaturet. En kamp for mangfold, mot profittjagets ensretting. Det er en kamp for et virkelig folkestyre.
Et revolusjonært parti
Det er nødvendig å bygge revolusjonære partier. Vi skaper revolusjonære partier for å slåss for sosialismen, for å bidra til at arbeiderklassen griper makta over eiendommen og samfunnet. I kampen om samfunnsmakta vil arbeiderklassen stå ovenfor en sterk fiende med sentralisert makt. Mot dette trengs en brei og allsidig organisering og en tydelig ledelse.
Et revolusjonært parti samler aktive sosialister med kjennskap til revolusjonær teori. Det arbeider etter demokratiske prinsipper, og det overordna målet er ikke å få makt i samfunnet, men å samle folk om et sosialistisk alternativ. Partiet må oppsummere praktiske erfaringer og utvikle dem til ny teori som kan styrke det videre arbeidet. Hvis et slikt parti gjør en god innsats vil sosialismen vinne tillit hos folk flest. Denne tilliten vil gjøre folk i stand til å kjempe gjennom kravet om sosialismen. Et revolusjonært parti vil først og fremst ha som oppgave å agitere for og organisere folk i kamp for sosialismen, det er ikke avgjørende at et parti har en ledende rolle i revolusjonen. Medlemmer av et revolusjonært parti vil selvsagt delta i en revolusjon, men partiet skal ikke være overordnet folket.
Et revolusjonært parti må være av og for arbeidsfolk og aktive sosialister, ikke en bedrevitende marxistklubb som tror den har monopol på "virkelig marxisme". Kampen for et revolusjonært parti er også kampen mot "revolusjonær" sekterisme, både i og utenfor Rød Ungdom.
En sosialistisk revolusjon
For å skape et sosialistisk samfunn må vi ta samfunnsmakta fra borgerskapet. Makta har skifta mellom stridende klasser mange ganger før, historia har sett mange revolusjoner. En sosialistisk revolusjon vil frata borgerskapet kontrollen over statsapparatet, og over de viktigste bedriftene og institusjonene, sentralt og lokalt. Samfunnets sentrale ressurser går fra privat til kollektivt eie, og statsapparatet, som er bygd for å forsvare den private eiendommen, erstattes med en stat til forsvar for den kollektive.
En sosialistisk revolusjon er av arbeiderklassen og for arbeiderklassen, og må derfor ha bred støtte i befolkninga. Ingen elitegruppe kan gjennomføre en sosialistisk revolusjon på vegne av flertallet, frigjøringen må være arbeiderklassens eget verk. Rød Ungdom ønsker en fredelig overgang til sosialismen, der det folkelige presset er så massivt at borgerskapet frivillig gir fra seg kontrollen over eiendommer og statsapparat. Dessverre er det sjelden at herskerklasser gir seg frivillig. Hvis et sosialistisk opprør blir møtt med vold må folket sjølsagt forsvare seg. Dette er et demokratisk standpunkt mot diktatur, for frigjøring.
En strategi for sosialisme
Kampen for sosialismen er kampen for et demokratisk samfunn der ingen kan utbytte andres arbeid. Rød Ungdom kjemper for et sosialistisk folkestyre der det økonomiske livet er underlagt demokratisk kontroll, der de viktigste ressursene er i offentlig eie. Bare når det økonomiske livet er demokratisk styrt kan det bli mulig å skape et virkelig folkestyre.
Den nåværende utviklinga i kapitalismen, der stadig mer makt samles på et fåtall storselskapers hender, der organisasjoner som EU og WTO bryter i stykker det borgerlige demokratiet samtidig som de bidrar til utviklinga av sosial nød og fattigdom, er ei utvikling som vil sette spørsmålet om alternativer på dagsorden. Mennesker som aldri har kalt seg sosialister, men som er demokrater, blir sjokkerte over kapitalens herjinger. Motsetninga mellom kapitalisme og demokrati er i ferd med å bli tydelig for alle som vil se. Stadig flere ser også motsetninga mellom kapitalismen og et verdig liv for flertallet av menneskene.
Den radikale offensiven fra kapitalen skaper grunnlag for radikal motstand. Fagbevegelser, kvinnebevegelser og miljøbevegelser kan ikke lenger slåss bare om enkeltsaker og reformer ? utviklinga sjøl stiller spørsmålet om demokratiet og om makta på dagsorden. I kampen for sosialismen er det nødvendig å forene kreftene som slåss for de umiddelbare interessene til arbeidere og småbønder, med kreftene som slåss for kvinnefrigjøring og de som vil slåss for demokrati, til en felles kamp mot den felles fienden.
Veien til frigjøring går gjennom folkets egen organisering og kamp for et bedre samfunn. I Norge fins en rekke folkelige organisasjoner som er bygd opp nedenfra, av mennesker som har måttet slutte seg sammen for å samle styrke for sine krav, for eksempel i fagorganisasjoner, kvinnebevegelse og organisasjoner mot EU-medlemskap. Dette er arbeiderklassens kampmetode, den solidariske organiseringa til felles kamp for felles interesser.
Det er gjennom kollektiv organisering vi kan skape sterke nok krefter til å utfordre overklassens eiendom og gjøre sosialismen til et mulig alternativ.
Kampen for sosialismen vil føres av mennesker som har egeninteresse av sosialismen. Vi slåss for forbedring av våre egne livsvilkår, mot et samfunnssystem som vi ikke ønsker å leve under. Ikke minst i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen er folks kamp for sine egne interesser en avgjørende drivkraft. Men i det revolusjonære arbeidet er solidariteten like grunnleggende som egeninteressen. Solidariteten er bygd på egeninteressen, for det er bare sammen med mange andre som har samme interesser som oss sjøl at vi kan skape den styrken vi trenger. Solidaritet er arbeiderklassens vei til frigjøring.
< Del 3 - Sosialismens historie | Rød Ungdoms sosialismeresolusjon med kommentarer