Fagbevegelsen, i overskriften kalt falskbevegelsen, blir stadig mer korporativ. Korporativ kommer av det latiske corpus som betyr kropp. Det italienske ordet "corporazione" er avledet av dette og betyr laug eller organisasjon. Korporativismen forbindes med Mussolinis fascisme, men også i kapitalistiske demokratier blir korporativ representasjon brukt som en metode for å oppnå eller utøve makt. Det er et system hvor organisasjonene i arbeidslivet og staten danner et regime hvor de samarbeider om det de sier er samfunnets felles beste.
Etter 1945 var målet å gjenreise landet. I dag i det stadig mer imperialistiske Norge vil man bedre konkurranseevnen, øke verdiskapninga og strupe alt som smaker av fri fagbevegelse.
Korporativismen er en hersketeknikk som ikke bare blir ført overfor arbeidslivets organisasjoner, men også overfor Stortinget. De grunnleggende retningslinjene blir bestemt i utvalg og råd. Målsetningen blir lagt til grunn som en usynlig lov som alle, inkludert politikerne, må forholde seg til.
Det forrige Sysselsettingsutvalget er her et eksempel på dette. Utvalgets hovedlinjer ble verken vedtatt eller diskutert i Stortinget. Stortinget fikk forelagt politikken på de enkelte feltene for vedtak. Argumentet for dette var at man ikke kan bestemme hva LO og NHO skal mene, og at ingen kunne rokke med den grunnlegggende enigheten som ble oppnåddd. På samme måte ble ikke sysselsettingsutvalgets forslag om en fem-års samfunnkontrakt for å forbedre konkurranseevenen og sysselsettingen verken diskutert eller vedtatt i LO.
Målsettingen om moderate oppgjør med lønnsramme på 3% blir lagt til grunn som en "jernlov" man ikke kunne rokke ved. De faglige organene skulle hvert år akseptere oppgjør som holdt seg innenfor denne rammen.
Griske ledere
Nå vet jo alle at makta mener at forrige tariffoppgjør gikk over alle støvleskafter, og et nytt Sysselsettingsutvalg skal nedsettes. Dette må de ha forberedet lenge, siden de brukte 1998 til å karre til seg det de kunne. Yngve Hågensen tjener nå 625 00 kr, pluss 120 000 kr fra Statoil, som styremedlem i selskapet. TV2 kunne i forbindelse med Yngves lønnshopp også melde at han også hadde sikret seg en meget lukrativ pensjonsordning. I YS tjener Randi Bjørgen skarve 550 000 kr, etter et lønnshopp på bare 70 000 på ett år. I AF har nyvalgt leder Aud Blankholm 620 000 kr -70 000 kr mer enn tidligere leder Magne Sognvoll. Det er helt opplagt en fordel med så høye lønninger, det blir mer lokkende for ledere i arbedskjøperorganisasjoner å gå over til fagbevegelsen. Aud Blankenholm kom fra Kommunenes Sentralforbund (KS). I det store og hele gjenspeiler lønningene tankegangen til toppene. De sammenlikner seg med de som de omgås, dvs. byråkrater, statsråder og kapitalister.
Tariffdiktatur 1999
Det som kjennetenger LO, YS og AF er at de blir stadig mer like. At de på god vei til å finne hverandre viser det såkalte Arnstenutvalget. Utvalget ble ledet av banksjef Oluf Arntsen. Der bestemte toppene i fagbevegelsene og arbeidsgiverorganisasjonene at arbeidere ikke skal øke lønna med mer enn 4,5% de to nærmeste årene. Tallet på 4,5% er mindre enn selv OECD og regjeringa regnet med. Og hvis du tror du får noen smuler i år, tar du feil. Lønnsøkningen har du allerede fått. Det forsvinner i det såkalte overhenget.
Måten rammen for oppgjøret 1999 ble lagt på er eksemplarisk. Mandag den 1. mars hadde det vært møte i LO-sekretariatet uten at Arntsenutvalget var diskutert. Tirsdag den 2. mars kunngjorde Dagsavisen at flertallet vil godta et nulloppgjør hvis renta går ned. Samme dagen la Artsenutvalget siste hånd på verket og en endelig avtale ble underskrevet. En time etter møteslutt for utvalget, startet LO sitt representantskaspmøte. Her ble heller ikke Arntsenutvalget diskutert. Like etter kunne media kunngjøre at det ikke vil bli lønnsøkninger i år etter at partene i arbeidslivet hadde kommet til enighet. Dagen etter på onsdag den 3. mars kunngjorde Norges Bank at renta skulle settes ned.
De koplet offisielt ikke rentenedsettelsen til enigheten i Arnstesnutvalget, men det gjorde resten av pressekorpset. I tillegg fastslo en rekke økonomer og eksperter at rentenedgangen har sammenheng med utsikteene til et moderat lønnsoppgjør.
Dette er et skoleeksempel i korporativ politikk. Det allerede passive grunnlplanet i fagbevegelsen blir kjørt sjakk matt. Alle såkalte demokratiske organier blir satt ut av spill. Og eventuelle kritiske reaskjoner ble avledet ved at renta ble satt ned.
En fagbevegelse eller en original og to kloninger?
"Ut fra myndighetenes styringsbehov kan det være en fordel med en sentral og samordnet fagbevegelse som en kan forholde seg til og få med på inntektspolitiske inngrep som frysing av lønnsvekst osv." (NOU:24-1988)
Disse ordene kom i 1988. Sysselsettingsutvalget som fulgte denne politikk opp, uttalte at det kunne være en fordel å forhandle med både LO, YS, og AF samtidig for å få en helhetlig politikk, men tilføyde at:
"Det er relevant at LO's andel av det totale antallet organiserte er gått ned. Samtidig har imidlertid LO fortsatt en meget stor betydning i konkurranseutsatte sektorer som bør være ledende i utviklingen. En utfordring ved en utvidet forhandlingsmodell er imidlertid at AF og YS, i motsetning til LO, ikke kan binde sine fagforbund." (s. 183)
Sysselsettingsutvalget var bekymret over at YS- og AF-ledelsen ikke kunne binde forbundene slik at kroporativ politikk kunne vedtas ovenfra uten demokratisk debatt.. Nå har YS-ledelsen fått denne fullmakten i forbindelse med etterutdanningskravet i tariffoppgjøret 1999. AF sier at de kan tenke seg å begrense streike- og forhandlingsretten til organisasjoner som står utenfor hovedorganisasjonene.
Både LO, AF og YS har akseptert at uavhengige organisasjoner ikke skal bli representert i et utvalg som skal vurdere begrensninger i forhandlings- og streikeretten for organisasjoner som står utenfor hovedsammenslutningene.
Dette til tross for at Lærerlaget, Journalistlaget, Politiembedsmennene, etc., samlet har flere medlemmer enn f. eks. AF!
Vi viste i Syndikalisten nr. 1 1988 at makta har det korporative Østerrike som en modell, men dog ikke nødvendigvis som en mal, for sin politikk. Det er ikke rart at Yngve Hågensen og Jan Balstad følte seg hjemme i Ramsau i Østerrike sammen med Røkke og Bogen, m. fl. Det er en underordnet problemstilling om man arbeider for en sammenslutning av LO, YS, AF eller om man trenger en original (LO) og to kloninger (YS og AF). Det viktigste er at den kapitalistiske Staten trenger en fagbevegelse som fører dens politikk i praksis!
Og så får vi som blir skremt over denne utvillkingen ta fram ekstra krefter og arbeide for en fri og kjempende fagbevegelse som organiserer seg utenfor samarbeidssystemene, som ikke har heltidsansatte å fø på og som ikke tar i mot subsidier fra staten. En slik fagbevegelse vil heller ikke ta opp konkurransen med LO og "favør"-kort eller forsikringsordninger.
Falskbevegelsen kan snart hjelpe medlemmene med alt unntatt det en fagbevegelse skal gjøre: Å forsvare medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår og være et redskap i økonomisk og sosial frigjøring!