av Kim Keyser
Det finnes mange ideologier, bevegelser og organisasjoner som har forsøkt å forandre verden grunnleggende. Ser vi rundt oss finner vi straks ut at dette hittil ikke har lyktes: verdensamfunnet preges av dyp fattigdom, grusomme kriger, enorme miljøødeleggelser og sosiale problemer. En del av forklaringen til at ingen av disse bevegelsene hittil har hatt suksess, er at de ofte har endt opp med å reprodusere den samme autoritære struktur de ønsket å bekjempe. Først i sine egne organisasjoner og deretter -hvis de har oppnådd makt- i samfunnet som sådan. Anarkister ønsker også et helt annet samfunn, og for å nå dette samfunnet må vi organisere oss -men hvordan gjør vi dette uten å reprodusere de sosiale forhold vi ønsker å bekjempe? Til dette har vi to velegnede verktøy: direkte demokrati & direkte aksjon. Senere i studiesirkelen vil vi ta for oss temaet direkte aksjon. Denne artikkelen derimot er viet direkte demokrati. Vi vil blant annet se på hva forskjellen på direkte demokrati og indirekte demokrati er, på formelle og informelle organisasjonsstrukturer, anarkistisk syn på lederskap og sosialistisk syn på lederskap. På slutten vil du finne en appendix som omhandler anarkistisk lederskap og en som omhandler nettverksorganisering, konsensus og skjult makt, etterfulgt av spørsmål man kan bruke til selvstudium eller til diskusjoner på studiesirkelmøtene.
Anarkisme vs. sosialisme
I den revolusjonære bevegelsen som har til hensikt å styrte det kapitalistiske samfunnet, og skape et nytt samfunn basert på frihet, velvære og demokrati, finnes det primært to strategier: Den ene strategien er sosialisme, og den andre er anarkisme. Disse har i all hovedsak vært enige om målet: et stat- og klasseløst samfunn der hvert enkelt menneskets frie utvikling er forutsetningen for alle menneskers frie utvikling -kommunisme. Det som derimot skiller disse to bevegelser fra hverandre har vært midlene de benytter i kampen for dette nye samfunnet.
Sosialister mener man må bygge sterke sentralistiske organisasjoner. De sier at "siden fienden vår er sterkt sentralisert er det nødvendig at også vi er sterkt sentralisert". Derfor bygger de hierarkiske partier der makten sentraliseres i sentralkomiteer og hos ledere. Grovt sagt kan vi si at en gruppe skriver publikasjonene mens en annen gruppe selger de. En gruppe blir betalt for å jobbe fulltid med politikk, mens en annen gruppe må jobbe fulltid for å finansiere de yrkesrevolusjonære. En gruppe tar beslutningene, mens en annen gruppe utfører de. På den måten reproduseres skillet mellom ledere og ledet.
Dessverre er det ikke bare partiet som skal være strengt sentralisert, også overgangssamfunnet de ønsker å etablere -sosialismen- skal gjennomsyres av sentralisme. Et kommunistisk samfunn vil jo tross alt ikke konsolideres over natta. Reaksjonære deler av arbeiderklassen og småborgerskapet (for eksempel fascister) vil få støtte fra herskerklassen for å yte motstand mot revolusjonen. For å bekjempe denne motstanden argumenterer de med at man trenger politi, fengsler, domstoler og militæret -med andre ord: en stat. I teorien skal denne staten være styrt av arbeiderklassen -en såkalt "arbeiderstat"- og skal på et uvisst tidspunkt forvitre. Men i praksis har denne nye staten vært styrt av partiledelsen, og forvitringen har aldri funnet sted. Sosialismen har nemlig fått mulighet til å bevise sin praktiske dugelighet -eller mer korrekt, udugelighet- mer enn nok ganger: i Cuba, Kina, så godt som hele øst-europa, m. fl. land. Samtlige forsøk endte opp i brutale diktaturer.
Et av forsøkene var "Sovjetunionen". I den russiske revolusjonen i 1917 tok det sosialistiske bolsjevikpartiet makten. De gikk hurtig i gang med å bygge en ny stat: i hæren gjenetablerte de offiserenes makt, i bedriftene innsatte de ledere med uinnskrenket makt og for å underminere alle som ikke tolererte bolsjevikenes eget avansement til herskerklasse etablerte de et hemmelig politi som kartla, fengslet og drepte dissidenter. Disse "nye" statlige organisasjonene ble så brukt av en strengt hierarkisk herskerklasse på den samme måten politi og militæret blir brukt i hele verden: til undertrykkelse av arbeiderbevegelsen og til å føre imperialistiske kriger. Ikke bare bygde bolsjevikene en hvilken som helst ny stat. De bygde et altomfattende og ekstremt undertrykkende byråkratisk monster som kvelte revolusjonen og lokket den internasjonale revolusjonære bevegelsen i en blindgate. En blindgate som den først nå -etter "Sovjetunionens fall" på begynnelsen av 90-tallet- bare såvidt begynner å komme ut av.
Kort sagt: for å bekjempe sentralisme, vil sosialister bruke sentralisme og for å knuse staten vil sosialister bygge en ny stat.1
Anarkister har et helt annet utgangspunkt. Slik som den russiske revolusjonen hentyder, henger midlene man bruker nøye sammen med hva slags resultat man oppnår. Derfor må vi ta utgangspunkt i målet vårt. Det vi ønsker er jo et direkte-demokratisk samfunn der alle får mulighet til å påvirke beslutninger i den grad beslutningene påvirker en. Og ytterligere: at hver enkelt av deltakerne i disse direkte-demokratiske prosessene har selvtillit, kunnskap, ferdigheter og ressurser til å kunne delta på like vilkår som alle andre deltakere. Dette må også være vårt utgangspunkt for hvordan vi organiserer oss.
1 I rettferdighetens navn må det nevnes at ikke alle sosialistiske organisasjoner er like sentralistiske og ikke alle anarkistiske organisasjoner er like desentraliserte. Det vi behandler her er generelle tendenser.
De direkte-demokratiske virkemidlene
For å best mulig kunne gjenspeile det samfunnet vi ønsker oss, benytter vi oss av et sett med spesifikke direkte-demokratiske virkemidler. Den anarkistiske bevegelsen har lenge tatt i bruk direkte demokrati. Å ta beslutninger gjennom allmøter, sende delegater med klare mandat og kalle de tilbake igjen hvis de ikke gjør som medlemmene ønsker, er konvensjonell praksis. Likeså vanlig er det å snakke om hvordan praksisen må gjenspeile det samfunnet man ønsker å skape. Likevel eksisterer det en viss tendens til at disse virkemidlene reduseres til opphøyde fraser og naiv idealisme -noe man ikke bygger et nytt samfunn med. Årsaken er ofte at ikke alle anarkister har presisert og konkretisert de direkte-demokratiske virkemidlene godt nok. Her vil jeg forsøke å gi en kort, men likevel presis forklaring av hvert av disse virkemidlene. Ikke alle er vanlige virkemidler, men de faller likevel godt innenfor den anarkistiske tradisjonen. Sammen hjelper disse virkemidlene en til å oppnå idealet om at alle får mulighet til å påvirke beslutninger i den grad beslutningene påvirker en.
Frihetens materielle grunnlag
Men først: For at man i det hele tatt skal ha mulighet til å kunne være en aktiv deltaker i demokratiske prosesser må det finnes et materielt grunnlag. Hvis man ikke får dekket sine primære behov som vann, mat, bolig, klær og medisiner, er det irrelevant om man blir tilbudt å være med i det flotte demokratiet. Heller ikke om man må jobbe døgnet rundt for å dekke disse behovene spiller det noen rolle om man har en teoretisk mulighet til å delta. Det er heller ikke et reellt demokrati hvis meningsmotstanderen din har enorme ressurser til å hyre andre mennesker for å drive research, konstruere argumenter og deretter totalt overdøve dine meninger med midler for massekommunikasjon (tv, internett, kino, aviser, osv.). De materielle forutsetningene for å i det hele tatt kunne delta i demokratiske prosesser, på lik linje med andre er altså at man:
- Får dekket primærbehovene;
- Har tid å bruke på utvikling av kunnskap, ferdigheter og debatt, og
- Har tilgang til produksjons- og distribusjonsmidler for massekommunikasjon, samt andre ting som trengs for å drive effektiv organisering (for eksempel lokaler, internett og prosjektor).
Disse forutsetningene vil ethvert menneske garanteres i et kommunistisk samfunn. Men problemet er jo at vi ikke lever i et kommunistisk samfunn! Vi lever i et kapitalistisk system der disse materielle forutsetningene for genuint demokrati ikke engang er til stede. Og innen dette samfunnet kan vi heller ikke ta på oss ansvaret for å skaffe til veie disse forutsetningene. Vi mener jo nettopp at det må en revolusjon til for å forandret dette! Men hvordan klarer vi da å balansere disse ugunstige forholdene med vårt ideal om prefigurativitet?1 Svaret må være at selv om vi ønsker å gjenspeile det framtidige samfunnet i våre organisasjoner, vil måten våre organisasjoner og måten det fremtidige samfunnet fungerer på, nødvendigvis være forskjellige. Derfor er vi tvunget til å gjøre det beste ut av situasjonen og etterstrebe prefigurativitet så godt vi kan. Helt konkret innebærer det at man blant annet ikke kan ha ufleksible medlemsavgifter som fungerer uavhengig av om man er i arbeid og hva slags type jobb man har, at tilgangen til kommunikasjonsmidler og annet utstyr som er nødvendig for effektiv organisering er så lik som overhodet mulig, og at avløsning av medlemmer som har lite tid (for eksempel på grunn av barn, syke foreldre, eller annet) går på rundgang. Når dette er klargjort kan vi gå videre og se på de direkte-demokratiske virkemidlene.
1 Begrepet prefigurativitet betyr at man foregriper fremtiden ved å skape fremtiden her og nå.
Meningsdannelse
I et virkelig demokrati må man ha lov til å tenke, ytre og finne informasjon om akkurat det man ønsker. Man må også ha muligheten til å organisere seg for å kunne samarbeide med meningsfeller for å mer effektivt kunne påvirke. Vi skal se litt nærmere på disse tre fundamentale rettigheter -innsynsretten, ytringsfriheten og organisasjonsfriheten:
1. Innsynsrett
For at man skal kunne danne seg en mening er det viktig å ha muligheten til å finne all relevant informasjon. Bare på den måten kan man opparbeide seg et godt beslutningsgrunnlag og finne informasjon som hjelper en i å fremstille sitt argument.
For at det i det hele tatt skal gi mening å ha rett til å oppsøke og undersøke relevant informasjon må slik informasjon eksistere. Derfor er det viktig at det finnes klare retningslinjer for hva som skal arkiveres, hvordan det skal arkiveres og hvordan man kan få tilgang til informasjonen.1
Selv om det finnes informasjon som ikke har -og ikke bør ha- føringer på at den skal arkiveres, skal det likevel eksistere full innsynsrett i denne informasjonen -innsynsretten må være maksimal.2
Det betyr selvfølgelig ikke at man skal ha rett til å bryte seg inn i andres rom for å lete etter et dokument, ta fra notatene til den du sitter ved siden på møtet eller installere skjulte kameraer på møtelokalet. Sunn fornuft sier at innsynsretten kun gjelder informasjon som kan være relevant og stopper der den krenker andres rett til privatliv. Akkurat hvor skillet mellom relevant informasjon og privatliv går er vanskelig å definere og må sees i lys av hver enkelt sak.
1 Eksempelvis kan hva som skal arkiveres være kvitteringene en kasserer mottar når hun gjør innkjøp på vegne av organisasjonen. Hvordan det skal arkiveres kan være at hun må ta bilder av hver enkelt ting hun kjøper og legge inn hyperlinker til hver eneste post i budsjettet slik at man kan gå inn å se bildet av hver enkelt ting, samt en forklaring på hva dette er for noe og når det ble bestemt at det skulle kjøpes. På den måten vil en som er litt skeptisk til en post i budsjettet som heter "wirecloser", klikke på ordet for å få opp en forklaring som konkretiserer hva en wirecloser er ved hjelp av et bilde og en beskrivelse, samt se når og hvem som bestemte at man skulle gå til innkjøp av en wirecloser. Hvordan man kan få tilgang, kan være at det skal være lagt ut på internett, at kvitteringer må være på et visst kontor maksimum en uke etter at innkjøpet er gjort og at man kan ringe et visst nummer og be om å få tilsendt kopier av innkjøpsdokumentasjonen den siste måneden.
2 Det har vi ikke i Norge i dag. I innen- og utenriksdepartementet er det for eksempel tusenvis av hemmelige dokumenter som er viktige for å kunne danne seg en mening. Slik kan vi ikke ha det i anarkistiske organisasjoner.
2. Ytringsfrihet
Med innsynssretten har man mulighet til å finne relevant informasjon slik at man kan danne seg en mening. Denne meningen må man så ha lov til å ytre, slik at man kan påvirke og overbevise andre mennesker. Som anarkister mener vi at ytringsfriheten må være maksimal. Man må ha lov til å ytre seg om akkurat hva man vil -selv om det er kontroversielt. Og som vi så i stad må man -hvis ytringsfriheten skal være reell- også ha tilgang til midler for presentasjon, produksjon og distribusjon av meningene sine. I praksis innebærer det at man i størst mulig grad må forsøke å utvikle kollektivets ferdigheter i å lage trykksaker, internettsider, audiovisuelle presentasjoner, osv., og at alle har lik tilgang til utstyr for å trykke opp publikasjoner, publisere på nett, låne prosjektor til audiovisuelle presentasjoner, osv.1
Men betyr det at man skal ha lov til å kalle medmennesker "horer", "negerfaen", "homsedritt" og andre nedverdigende uttrykk? Nei, selvfølgelig ikke. Ytringsfriheten stopper der den går utover andres frihet fra trakassering. Men også hvor dette skillet går er vanskelig å definere og må sees i lys av den konkrete situasjonen.
1 Et imperfekt -men likevel godt eksempel- er nettstedet denne artikkelen ligger på. Det har et system som gjør at alle som har passord enkelt kan redigere nettstedet. I tillegg kan man -uavhengig av om man har passord eller ikke- kommentere artiklene. Det øker deltakelsen, myndigjør medlemmene i kollektivet som lager nettstedet og muliggjør at alle kan ytre seg på noenlunde like vilkår.
3. Organisasjonsfrihet
For å best mulig kunne spre meningene sine er det viktig å kunne ha muligheten til å organisere seg -på den måten kan man spre meningene sine mer effektivt. Mange sosialistiske organisasjoner har hatt fraksjonsforbud -det gjelder blant annet det russiske kommunistpartiet og den norske trotskistiske organisasjonen Internasjonale sosialister. Årsaken er at de (ofte sentralstyret) er redd at tingenes tilstand blir utfordret. Redd! For hva da? Jo, de er redde for demokrati. Det sier seg selv at anarkister ikke kan oppføre seg på denne måten. Vi må gi de som mener noe annet enn organisasjonens til en hver tid rådende linje mulighet til å komme sammen nettopp for å utfordre den rådende linja.
Betyr det at man kan tillate en rasistisk og antidemokratisk fraksjon. Svaret er igjen nei. Det kan kun dannes fraksjoner som har til hensikt å forandre strategiske og taktiske beslutninger -ikke selve fundamentet vår politikk bygger på.
Avstemninger
Innsynsrett og ytringsfrihet sørger for at meningsdannelsen kan fungere demokratisk. Men det er naturligvis ikke tilstrekkelig. Meningene må omsettes i handling slik at flest mulig mennesker blir mest mulig fornøyd. For at alle meningene skal manifesteres i praktiske tiltak benyttes avstemninger. Også anarkisters syn på avstemninger skiller seg ut fra konvensjonelle oppfatninger. Vi mener naturligvis at man bør ha allmenn stemmerett og at et møte må representere et stort nok antall medlemmer for å være beslutningsdyktig, men samtidig skiller vi oss ut fra mange flere borgerlige oppfatninger av avstemninger.
4. Avstemning på sak fremfor person
Overalt hvor du ser deg hen i samfunnet ser du ledere -alt handler om ledere. Årsaken er at kapitalismen bygger på flertallets avmakt. Derfor må vi bli representert. Viktige beslutninger skal tas av stedsfortredere. Selvstendig politisk aktivitet -egenaktivitet- er uønsket fordi det øker individets selvtillit, selvfølelse og kunnskap. Derfor er så mye av dagens avstemninger fokusert på personer. Du kan velge stortingsrepresentanter, elevrådsledere og fagforeningsledere. Det betyr ikke at man aldri får stemt direkte på selve saken -for eksempel ja eller nei til EU, ja eller nei til cola-maskiner på skolen eller ja eller nei til streik. Men det betyr at et uforholdsmessig stort fokus for avstemmingene er å velge alskens ledere -komiteledere, klubbledere, ledere for ditt og ledere for datt. Anarkistenes utgangspunkt er annerledes. Da vi ønsker at individet skal myndiggjøres og ta ansvar for seg selv, ønsker vi også at man skal ha maksimal valgfrihet og at man der det er mulig skal kunne stemme på selve saken fremfor personen.
5. Direkte avstemning
Når man før skulle avholde internasjonale kongresser valgte man et visst antall delegater som kunne bruke mange dager på å reise. Når de kom tilbake måtte de avlegge rapport til budbringere som så brakte protokollen tilbake til de lokale avdelingene for godkjenning eller forkastelse. Dreier det seg om begivenheter som endrer seg dramatisk i løpet av kort tid (som for eksempel massestreiker kan gjøre), kan medlemsmassen allerede ha forandret mening når delegaten har returnert, og meningen med kongressen ble borte! På grunn av dårlige kommunikasjons- og transport-midler var det derfor heller ikke gunstig å avholde slike koordingeringsmøter oftere enn maksimalt en gang i året (derav navnet årsmøter).
I dag har dette blitt snudd på hodet. Ved hjelp av internett eller mobiltelefonen vår, og om kort tid kanskje også TV'en1 , kan vi i løpet av et øyeblikk avgi vår stemme. Avstanden er irrelevant. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien gjør at vi for første gang i verdenshistorien kontinuerlig kan gjennomføre dynamiske direkte-demokratratiske prosesser over store områder. En stor organisasjons demokrati trenger ikke lenger å kun være en årlig affære. At man har muligheten til å stemme når som helst gjør prosessen følsom og fleksibel for hurtige forandringer i opinionen.
1 I løpet av få år vil mer eller mindre hele den industrialiserte verdens tv-nett være digitalisert. Det innebærer blant annet at tv-en vil være interaktiv. På samme måte som man kan trykke på ting på nettet, får man også muligheten til å trykke på ting på tv-en. Se www.ntv.no for å følge med på digitaliseringsprosessen her i Norge.
6. Poengbasert votering
I gode demokratiske prosesser representerer beslutninger medlemmenes kollektive vilje. Det er noe man ikke oppnår med konvensjonelle avstemningsmetoder. La oss se på et eksempel.
La oss si at det blir med ti mennesker på en fordypnings-studiesirkel som skal avholdes på nyåret, og at vi diskuterer hvorvidt vi skal ha to eller tre ukers pause mellom intro- og fordypnings-studiesirkelen. Vi oppnår ikke konsensus og velger derfor å gå for votering. Men nå har det seg slik at for noen så er det ikke så veldig viktig når man starter, selv om de helst foretrekker to ukers pause. For flere andre er det veldig viktig at det er tre ukers pause, iom. at de har skikkelig lyst til å få meg seg åpningsmøtet som de ikke får deltatt på om det kun er to ukers pause, iom. at de da er på festival i Fredrikstad.
Vel, det er noe et konvensjonelt voterings-system med en stemme per person gir fullstendig blaffen i. Da blir det slik at de seks som egentlig ikke bryr seg så mye, men helst ville ha to ukers ferie, trumfer. De fire som derimot så gjerne skulle ha starta opp om tre uker taper. Dette er en "enten-eller" metode som ikke tar hensyn til hvor sterkt de forskjellige velgerne ønsker å få valget sitt oppfylt.
Poengbasert votering derimot løser dette problemet på en elegant måte. Prinsippet er at hver person får et likt antall poeng man kan fordele. Høyere nummer representer at du mener det sterkere, mens lavere nummer representer at man mener det mindre sterkt. I dette eksempelet bruker vi 10 poeng for oversiktens skyld.1 I dette tilfellet kan det for eksempel bli slik at de seks som helst vil ha møtet om to uker stemmer henholdsvis 1, 1, 2, 2, 3, 3 (altså, den ene stemmer med ett poeng, en annen stemmer med tre poeng, osv.). Hvis man summerer sammen finner vi ut at disse seks personene til sammen har stemt 12 poeng (1+1+2+2+3+3=12) for å ha to ukers pause. De fire andre stemmer som følger: 4, 5, 6, 9. Med andre ord stemmer disse fire personene til sammen 24 poeng (4+5+6+9=24). Resultatet er at mindretallet på fire personer og 24 poeng vinner over flertallet på seks personer og 12 poeng. Årsaken er at de mener det dobbelt så sterkt som flertallet.
Dette var naturligvis bare et kort eksempel, og vanligvis vil trolig flertallet vinne uansett. Men som vi så er det ikke alltid at flertallet bør vinne. Målet må jo være at avstemingene skal representere velgernes kollektive vilje best mulig. Det er ikke mulig med konvensjonell votering. Poengbasert votering er altså simpelthen en mer presis matematisk avstemningsmetode, som bedre representerer stemmegivernes kollektive vilje. Mens det konvensjonelle voterings-systemet er et svart-hvitt, enten-eller system er poengbasert votering et fargerikt og nyansert system, som bedre reflekterer det fargerike samfunnet vi ønsker å leve i.
Poengbasert votering er et lite kjent direkte-demokratisk virkemiddel og er dermed ikke i utstrakt bruk i anarkistiske organisasjoner. Det bør forandres.
1 Når man har ti poeng å rutte med er forskjellene mellom hvert poeng svært liten, og det er vanskelig å være presis. Tre poeng derimot har for få nyanser. Trolig vil fem-seks poeng være akkurat passe. Nøyaktig hvilket tall som er best å bruke er vanskelig å si og bør diskuteres ytterligere av anarkister som ønsker å benytte seg av denne avstemningsmetoden. Som sagt bruker vi her ti poeng for ordens skyld.
Mandater
Når det gjaldt avstemminger var et av de direkte-demokratiske virkemidlene "avstemming på sak fremfor person". Men det er ikke alltid det er mulig å unngå å stemme på en person. For eksempel trenger man kanskje en kasserer -dette må jo nødvendigvis være en person. Og som oftest vil det være bedre å stemme på hvilken person man ønsker skal holde et visst foredrag enn å gjennomgå og godkjenne et helt foredrag ord for ord. Noen ganger er det altså mest hensiktsmessig -ja kanskje til og med helt nødvendig- å stemme på personer. Men personer som velges ender ofte opp som en privilegert og permanent elite, som opparbeider seg makt på bekostning av flertallets makt. For å hindre dette bør anarkister benytte seg av et sett med mandatrelaterte direkte-demokratiske virkemidler:
7. Stripping av privileger
En av de første forutsetningene for at det ikke skal utvikle seg en klikk med privilegerte byråkrater er naturligvis å strippe mandatet for alle privileger -både materielle og de som innebærer status.
Vi tar først for oss materielle privileger. Hvis mandatet ikke krever at man jobber fulltid, skal ikke mandatinnehaveren motta materielle goder1 eller lønn i det hele tatt (annet enn tilfredstillelse av å utføre mandatet sitt godt) -enkelt og greit. Hvis mandatet derimot krever at man jobber fulltid (i store organisasjoner kan det for eksempel være en god ide å ha en fast ansatt sekretær som kan ta i mot henvendelser), skal ikke mandatinnehaveren lønnes bedre enn en gjennomsnittlig arbeider.
Mandater bør også strippes for immatrielle privileger som for eksempel status. Mange mandater innebærer jo status nettopp fordi mange mandater i kapitalismen innebærer posisjons-lederskap2, og da det å være leder bringer status bringer altså mandater som innebærer lederskap status. Dette unngår man i stor grad i anarkistiske organisasjoner da vi ikke har slike ledere. En annen grunn til at mandater ofte medfører økt status er fordi det ofte er mange mennesker som stiller til valg, og fordi mandatet ofte varer lenge3, mens det bare er en som blir valgt -mandatet er med andre ord eksklusivt. Også dette er en problemstilling som er lite relevant i anarkistiske organisasjoner, da organisasjonen er inklusiv og mandatene går på rundgang og kun varer i korte perioder.
Finnes det i det hele tatt mandater som medfører økt status i anarkistiske organisasjoner? Jeg vil hevde at det gjør det, om enn ikke stor grad. Hvem har ikke opplevd at mange begynner å klappe til kjente personligheter allerede før de engang har åpnet munnen? Det man da hyller er personen og ikke innholdet i det vedkommende skal si. Det er årsaken til at man i enkelte anarkistiske organisasjoner har forbudt applaus. Dette er lite fornuftig da det først og fremst er et formelt vedtak som ikke endrer på mer underliggende årsaker. En person kan tilslutte seg det en annen person sier i egenskap av at det er nettopp denne personen som sier det og ikke pga det hun sier, uavhengig om man har lov til å klappe eller ikke. Det samme gjelder tekster. Enkelte anarkister mener at det er fare for at man fokuserer på person i stedet for sak hvis en forfatter underskriver med navnet sitt, og foretrekker at alle forfattere er anonyme. Det fungerer på samme måte som applausforbud. Hvis man har klart å skape en ekte anarkistisk organisasjon skal det være unødvendig å vedta slike formaliteter -medlemmene bør være voksne nok til å kunne skille mellom sak og person.
Ved å strippe mandatet for envher form for privilegium eliminerer man sjansen for at maktsyke karrierister blir mandatinnehavere. Det vil med andre ord ikke være noen som stiller til valg fordi de ønsker frynsegodene eller statusen som er tilknyttet mandatet (hvor mange ønsker ikke å bli for eksempel fagforeningsledere pga. lønn, arbeidsvilkår og status?). Man vil kun stille til valg fordi man ønsker å bidra til positiv forandring, selv om man vet det kan innebære hard jobbing og ikke innebærer noen form for privilegium.
1 Materielle goder kan for eksempel være ekslusiv tilgang til utstyr (eksempelvis en datamaskin, prosjektor, bil, bolig eller lignende), som vesentlig begrenser adgangen for andre som trenger å bruke utstyret.
2 Se appendixen som heter "Anarkistisk syn på lederskap" for en diskusjon av dette begrepet.
3 En fagforeningsleder for eksempel er ofte "leder" i mange år. De ti siste LO-lederne har i gjennomsnitt hatt samme posisisjon i ti år eller mer. Den som satt lengst var Konrad Nordahl som var leder fra 1939 til 1965 -altså hele 26 år! Se LO ledere gjennom tidene i LO aktuelt.
8. Mandatoppdeling
For å hindre at det utivkler seg en privilegert elite er det fornuftig å starte med å strippe mandatet for en hver form for privilegium. Men da makt også kan sees på som et privilegium er det viktig at makten blir minimal. Dette gjør man ved å dele opp mandatet i små deler. For eksempel er det mulig å dele opp mandatet redaktør, til for eksempel kultur-redaktør, fagbevegelse-redaktør og antikrigs-redaktør. Slik oppdeling gjøres ofte i organisasjoner av praktiske årsaker når arbeids mengden som kreves for å redigere en seksjon blir for stor. Anarkister bør også gjennomføre oppdelingen av demokratiske årsaker når maktmengden blir for stor.
9. Mandatdefinering
Når man har delt opp mandatet har man minimert den makten som følger med det. Da er det på tide å definere mandatet -dvs: spesifisere hva mandatinnehaveren skal gjøre og i hvilken rekkefølge hun skal gjøre det, og dessuten: hva hun ikke skal gjøre. På den måten kan mandatinnehaveren være et redskap for medlemmene, og mandatinnehaveren vil ha klare retningslinjer som forenkler arbeidet. Ofte får mandatinnehavere tildelt en hel masse oppgaver, uten at rekkefølgen de skal gjøres i er spesifisert. Det kan være greit å gi mandatinnehaveren en del valgfrihet i sitt arbeide, men hvis medlemmene synes at noen arbeidsoppgaver er viktigere enn andre, må de ordne disse oppgavene i en arbeidsplan som klart viser hva som skal prioriteres.
10. Tidsbegrensning & rotasjon
Greit nok, man har minimert makten et mandat inneholder ved å dele det opp, spesifisere det og strippe det for en hver form for privilegium. Hva nå? For at makten skal distribueres mest mulig likt blant medlemmene er det viktig at mandatene kun gjelder for en viss periode. Det innebærer også at samme person ikke kan bli gjenvalgt gang på gang. Med andre ord: de må gå på rundgang. På den måten myndiggjøres medlemmene ved at de lærer seg diverse ferdigheter -det kan være å føre regnskap, arrangere en konferanse, kongress, filmvisning eller møte, lage en plakat, eller tusen andre ting.
Det betyr ikke at alle kan gjøre alt. For å utføre oppgaver trenger man kunnskap og ferdigheter. Noen oppgaver krever mye kunnskap og ferdigheter, mens andre krever lite. Med de som krever lite er saken grei. Oppgaven blir byttet på hyppig og når en ny mandatinnehaver skal overta et mandat, lærer hun hva som skal til for å tilfredsstillende kunne utføre oppgaven av den hun overtar mandatet fra. Med oppgaver som krever et middels nivå av kunnskap og ferdigheter blir man eventuelt kurset og gjennomgår en fadderperiode, slik at man kan klare å utføre oppgaven selvstendig når det er ens tur til å overta mandatet. Mandatperioden bør i slike situasjoner være noe lengre slik at man virkelig lærer å utføre oppgaven.
De oppgavene som krever store kunnskaper og ferdigheter må derimot løses på en annen måte. Det å for eksempel lage et stort internettsystem krever flere år med fagkunnskap. Slik er det også med mange andre oppgaver. Derfor er det om å gjøre for de som besitter disse kunnskapene og ferdighetene, å gjøre det så enkelt som mulig for andre å delta. Den/de som lager et internettsystem kan for eksempel lage et system som gjør det enkelt å samarbeide om å skrive artikler og publisere de, å bidra med designarbeid, korrekturlesning, osv. Dette er noe man kan spesifisere i mandatet til en som blir valgt til internettansvarlig. Med oppgaver som krever mye kunnskap og ferdigheter må man altså forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, men ved oppgaver som ikke er like krevende kan, og bør man fordele oppgavene blant så mange som mulig.
Det er forskjellige måter å gjennomføre rotasjonen på. Man kan velge mandatinnehavere ved ordinært valg, ved rotasjon etter navn, alder eller annet kriterium, eller ved loddtrekning.1
Det er også forskjeller på både interesse og ferdigheter -noen er både flinke og synes det er gøy å skrive artikler, mens andre synes det suger og liker heller å selge aviser. Dette må man ta hensyn til. Men det er også viktig å forstå at grunnen til at folk verken har interesse for eller er flink i diverse oppgaver ofte er mangel på selvtillit. Det å snakke foran en forsamling er for eksempel noe mange vegrer seg for. Det er derfor heller ikke rart at de da ikke blir flinke til det -øvelse gjør mester. Derfor er det viktig at den anarkistiske organisasjonen er preget av en oppmuntrende og solidarisk ånd, slik at alle medlemmer kan utvikle ferdigheter og kunnskaper. Forskjeller i interesse og ferdigheter vil selvfølgelig likevel være en realitet, men det skal ikke være dårlig selvtillit og manglende tro på en selv som skal være årsaken til slike forskjeller!
1 Hvis man velger loddtrekning må man lage en regel som sier at de som allerede har innehatt et mandat ikke kan ha det igjen før alle andre har hatt det en gang hver.
11. Antallsbegrensning
Å ha mandat innebærer normalt å ha makt, derfor vil det å inneha flere mandat samtidig, normalt gi større makt. Det er grunnen til at antall mandat bør begrenses. Å begrense antallet mandater en person kan ha samtidig gjør også at det blir flere mandater å fordele blant resten av medlemmene.
Noe som også er viktig er spesifisering av ikke-kompatible mandat (dvs. hvilke mandat man ikke kan ha samtidig, og eventuelt hvilke mandater man ikke engang kan ha etter hverandre). Fra et demokratiske utgangspunkt er det for eksempel ikke lurt å ha samme person som både revisor og kasserer.
12. Direkte tilbakekallesrett
Selv om man har delt opp mandatet, definert det, begrenset varigheten og antall omvalg, begrenset antallet mandat det er mulig å ha samtidig, spesifisert hvilke man ikke kan ha samtidig i det hele tatt, og sist men ikke minst: strippet det for alle privileger -kort sagt: gjort alt som er mulig for å tilrettelegge for at det skal bli utført på en ryddig og demokratisk måte- er det fremdeles mulighet for at velgerne ikke blir tilfredsstilte med mandatinnehaverens utførelse.
Da er det en uvurdelig fordel at de besitter muligheten til å når som helst forandre på mandatet, og i verste tilfellet tilbakekalle mandatinnehaveren. I et menneskelig system kan man ikke fullstendig eliminere menneskelige feil. Det beste man kan gjøre er å forebygge de og ha måter å minimere skaden når den først oppstår. Så når feil skjer: En kasserer bruker foreningens penger på å kjøpe seg øl, en redaktør sensurer en artikkel hun ikke skal sensurere, eller en møtedelegat går ut over sitt mandat ved å stemme etter eget forgodtbefinnende, er det godt å ha en garanti. Hvis mandatet ikke blir utført på en tilfredsstillende måte, blir jo mandatet enten omdefinert eller mandatinnehaver erstattet. Det legger både en demper på personer som fristes til å misbruke mandatet sitt, og gir en garanti til medlemmene når misbruket først er en realitet.
I motsetning til fortiden har man nå ikke bare mulighet til å trekke tilbake mandatet lenge etter skaden har skjedd -man kan trekke det tilbake der og da.
En ting til må nevnes...
Det er ekstremt viktig å være bevisst på at vedtekter og prinsipper ikke alene garanterer et reelt direkte demokrati. Alle disse virkemidlene utgjør riktignok et godt utgangspunkt for å forstå hvordan makt kan fordeles og hvordan organisasjonen kan fungere mest mulig demokratisk. Men det må følges opp i praksis.
Essensen i direkte-demokratiske prosesser er ikke-hierarkisk kommunikasjon. Det krever at både kvinner & menn konstant utfordrer sin egen oppførsel mot det annet kjønn, at ungdom må tørre å ta ordet i en forsamling, selv om møtet domineres av godt voksne mennesker som både har mye kunnskap og ofte avbryter, og at en som er vant til å være ydmyk og underlegen fordi han er "illegal" innvandrer og har vanskeligheter for å få seg jobb, ser på seg selv som en likeverdig debattant og kamerat. Intet av dette gjøres uten at organisasjonen preges av gjensidig oppmuntring og hjelp, konstruktiv kritikk og utvikling av selvtillit. Organisasjonen må være ansvarlig for hvert enkelt medlems utvikling av selvtillit, ferdigheter og kunnskap, på samme måte som hvert enkelt medlem må være ansvarlig for organisasjonens utvikling av selvtillit, ferdigheter og kunnskap som sådan.
Direkte demokrati er effektivt!
Siden anarkistiske organisasjoner er et levende laboratorium for direkte-demokrati, har vi anarkister et uvurderlig privilegium. I motsetning til sosialister slipper vi å snakke om tålmodighet. Ved direkte-demokratiets stadig økende utbredelse bygger vi det samfunnet vi ønsker oss her og nå, innen skallet til det gamle. Når så dette nye samfunnet begynner å presse på skallet til det gamle, vil til slutt skallet sprenge og ut av det vil et nytt samfunn fødes.
Men direkte demokrati er mer enn gleden ved å utforske hva slags måter vi kan organisere oss på i fremtiden, og det er mer enn et moralsk spørsmål om et fjærnt mål om et annet samfunn. Det er også effektivt. Når beslutningene virkelig reflekterer medlemmenes kollektive vilje, vil motivasjonen for å gjennomføre de være drastisk hevet.
La oss for eksempel si at ledelsen i en liten sosialistisk organisasjon mener det er viktigst å prioritere protester mot FRPs siste rasistiske utspill, mens medlemmene mener det er viktigst å prioritere støtte til en transportarbeiderstreik. Da ledelsen vanligvis har siste ordet, er det fare for at medlemmenes protester mot FRP vil være halvhjertet -og dermed ineffektiv. Hvis beslutningen derimot hadde reflektert medlemmenes kollektive vilje -støtte til transportarbeiderstreiken- hadde entusiasmen for å gjennomføre vedtaket vært langt større! Det er den ene grunnen til at direkte demokrati er effektivt. Den andre grunnen er at direkte demokrati fostrer en nivåhevelse av kunnskaper, ferdigheter og selvtillit. På den måten kan anarkister eksempelvis lettere stå fram på klubbmøtet i fagforeningen og artikulere alternativer som utfordrer reformister og autoritære tendenser, enn hvis de hadde vært vant til at det var ledelsen i deres sosialistiske organisasjon som pleide å stå for snakkingen.
Direkte-demokratiets universelle karakter
Det som er så genialt med direkte demokrati som middel er at det er universelt. Direkte demokrati er like godt egnet til bruk i militante anarkistiske organisasjoner, som i arbeiderforeninger og andre sosiale organisasjoner, som det er til å fungere som det kommunistiske samfunnets grunnprinsipper. Det innebærer at uansett hva slags bevegelser og organisasjoner anarkister involverer seg i, vil de forsøke å påvirke disse til å adoptere direkte demokrati som middel.1 Enten vi arbeider i miljøorganisasjoner, kvinneorganisasjoner, eller i enkeltsaker (som for eksempel en demonstrasjon mot Verdensbanken) sprer vi vårt budskap om direkte demokrati.
Den desidert viktigste arenaen for å spre direkte demokrati er arbeiderforeningene. En av de aller største hindringene for revolusjonær endring, er i dag det manglende demokratiet i fagforeningene. Dette har som resultat at flertallet av medlemmene umyndiggjøres, mens det sitter et priviligiert sjikt av godt betalte fagforeningsbyråkrater og kontrollerer dem som om de skulle vært dukker i et dukketeater. Det gjør at det selv er vanskelig å vinne begrensede krav som høyere lønninger og hindring av privatiseringer. Hvis anarkister bidrar til at arbeiderforeningene blir styrt av og for arbeidere, vil vi som arbeidere oppnå umiddelbare materielle fordeler og som revolusjonære drastisk heve muligheten for vellykket revolusjonært opprør.
1 Det at vi prøver å få de til å adoptere direkte demokrati som middel, betyr ikke nødvendigvis at vi ønsker at de adopterer det som mål. Direkte demokrati som mål innebærer revolusjonær forandring. Og selv om en arbeider for eksempel har lyst til å vinne høyere lønn og kortere arbeidstid, samt bruke direkte demokrati i kampen, betyr ikke nødvendigvis det at hun er revolusjonær. Hvis vi derfor krever at alle organisasjoner også skal adoptere direkte demokrati som mål, blir vi i beste fall ineffektive (iom. at mange av de som gjerne skulle vært med i fagforeninga hvis den ikke hadde vært revolusjonær holdes utenfor), og i verste fall marginalisert. Hvis man i tillegg ønsker revolusjonær foranding finnes det en egen organisasjon for det: den anarkistiske.
Oppsummering & konklusjon
Som vi har sett kan ikke lenger den frihetlige organisasjonen bygges med fremmedgjørende verktøy. Vi trenger andre verktøy. Disse verktøyene er de direkte-demokratiske virkemidlene: et spesifikt, konkret verktøysett som setter oss i stand til både å effektiv demontere det kapitalistiske samfunnet og bygge et nytt frihetlig samfunn. Men vi har også sett at disse virkemidlene ikke kun kan være tekst på papir -de må gjennomføres i praksis. I appendixene har vi sett hva slags syn anarkister har på lederskap, og hvordan vi ønsker å skape et "ideenes lederskap" uten å "kuppe" bevegelser. Vi har også sett at det finnes anarkister som er mot både organisering og formelt demokrati, og i stedet setter informelle nettverk som benytter konsensus for å fatte beslutninger. Dette er sjeldent kompatibelt med det samfunnet vi ønsker å oppnå. Vår konklusjon må være at vi må bruke frihetens verktøy for å bygge frihetens bygg. Som IWWs1 politiske plattform så brilliant formulerer det:"Vi må bygge det nye samfunnet i skallet til det gamle".
1 IWW -Industrial Workers of the World- er en internasjonal industriell arbeiderforening som minner mye om anarko-syndikalistiske arbeiderforeninger. Organisasjonen ble startet i USA i 1905, og har spilt en betydelig rolle i så forksjellige land som Chile, Sør-afrika og USA. I dag eksisterer de først og fremst i USA, hvor de (så vidt jeg tror) per dags dato har i overkant av 1000 medlemmer.
PS: Konstruktive kommentarer etterspørres.
Se også: