Noe forenklet kan man si at den moderne privateiendommen ble til gjennom inngjerdinger: Av kunnskap, av beitemarker, av fellesarealer og gjennom beslag av mindre eiendomsbesittere. Disse inngjerdingene skjedde ikke av seg selv, og fulgte ikke grenser opptrukne av naturen. Det forhindrer ikke at de kan ha blitt til med god grunn, men utelukker på den annen side heller ikke at de kan avskaffes. Eiendommen er ikke ‘hellig,’ slik det lenge het seg, og selv om den private eiendomsrett idag er basis for hele vårt samfunns lovbygning, betyr ikke det at den er evig. Om vi blir enige om andre og mer fornuftige måter å forvalte samfunnets ressurser og den menneskelige skaperkraft på, er det opp til oss selv å forandre på det.
Argumentet som til stadighet brukes for å forsvare eiendomsretten er: Hva ville skje om alle bare tok seg til rette? En første viktig presisering her er å definere hva man egentlig forstår med eiendom. Ens sko, klær eller TV-apparat er ikke eiendom slik ordet her brukes, men bør snarere klassifiseres som eiendeler. Med eiendom forstår man derimot noe annet; her er det tale om samfunnets sosio-materielle livsbetingelser — dets infrastruktur, administrative maskiner (statlige og/eller private firmaer), og dets produksjonapparat. Slik eiendom defineres først og fremst ved flertallets eiendomsløshet: De fleste kontrollerer verken slike størrelser gjennom privat eierskap eller politisk makt, hva enten det dreier seg om en fabrikk som produserer rikdom, en leiegård som gir husleieinntekter, eller en restaurant som går med store overskudd.
Eiendom er med andre ord et ekskluderende begrep. De færreste mennesker er å finne på eiendommens side. Her finner man derimot de statlige og private aktører, som opprettholder sin kontroll gjennom forsøksvise voldsmonopoler og etableringen og opprettholdelsen av visse forestillinger om eiendommen som et naturgitt forhold.
Eiendomsretten er imidlertid ikke en naturlig, men en juridisk forestilling. Og den forutsetter visse praktiske foranstaltninger. Den ‘rett’ som gradvis er blitt utviklet innen den kapitalistiske samfunnsformasjon — med påført sult, våpen, domstoler og fengsler som nødvendige redskaper — har betydd en enorm utvikling i vitenskapen om hvordan å beherske ting på avstand. Forfinet gjennom tre hundre år, betyr eiendomsrett idag at man fra Skandinavia, uten større problemer, kan kontrollere en formue eller en fabrikk som befinner seg i Indonesia, uten å av den grunn ha egne, væpnede styrker utstasjonert der. Det er først og fremst i såkalte forfeilede stater som Somalia, eller i ustabile regioner som Kaukasus, at de multinasjonale selskapene — som selv kan sies å være transnasjonale planøkonomier, like hierarkiske, tungrodde og dyre som Sovjet engang var det — er avhengige av en rent faktisk bevæpnet tilstedeværelse.
Gjennom det internasjonale valutafondets (IMF) innføring av brukerbetalingsreformer innen offentlige tjenester i en rekke land, og organisasjoner som World Intellectual Property Organization, underlegges stadig nye områder idag inngjerdinger og begrensninger. Monopollovgivninger med lange aner, som patent- og kopibeskyttelses-lover, antar radikalt nye former og får nye former for konsekvenser i en tid der ikke bare menneskets struktur, men også vår omgivende naturs, blir kartlagt og kodifisert — og altså omfattet av den private eiendomsrett. Og ‘privat’ henviser ikke her til oss, som abstrakte sivil- eller verdensborgere, med rett til kunnskapen om oss selv og våre omgivelser; ‘privat’ refererer til tunge markedsaktører utenfor enhver folkelig kontroll — med unntak av den lovgivende makt myndigheter potensielt har over dem. Myndigheter som selv kun med vanskelighet kan kalles ‘representative,’ og som selv er viktige for å inngjerde nye områder av det som hittil har vært allmenning.
Det raskest voksende lovverket idag dreier seg om å inngjerde immaterielle størrelser som datafiler, menneskelig kunnskap eller ulike former for koder. En av de første lovene det okkuperte Irak fikk æren av å importere fra amerikanske myndigheters jurister, var et lovverk som spesifikt dreide seg om ‘intellektuell eiendomsrett.’ Å i det hele tatt referere til ‘intellektuell eiendom’ er å måle enheter man før anså for umålelige, og å gjøre det i henhold til visse (kapitalistisk-)økonomiske målestokker.
Med de siste tiårs utvikling innen informasjons- og kommunikasjonsteknolgien har mulighetene for å kontrollere eiendommen og å forvalte makten økt betraktelig. Men selvsamme utvikling har paradoksalt nok også åpnet for en rekke nye muligheter for en ikke-kapitalistisk organisering av produksjon og distribusjon.
Både produksjonen og distribusjonen av goder og tjenester har de siste tiårene blitt stadig mer deterritorialisert, og har med kommunikasjonsteknologiske nyvinninger som spenner fra containerskip til microchips kunnet løsrive seg fra tidligere tiders geografiske begrensninger. I motsetning til jordbruksproduksjon, som fremdeles er avhengig av at man høster samme sted som man sår, har industriproduksjonen i stor grad selvstendiggjort seg fra tidlige og romlige begrensninger. Dette får selvsagt store konsekvenser for menneskene som produserer under slike endrede betingelser. Ikke bare kan skandinaviske arbeidere plutselig være avhengig av å skape direkte solidaritetsbånd med indiske, brasilianske eller kinesiske kollegaer, men slike bånd er dessuten blitt langt mer realistiske. Religiøse, klimatiske, kulturelle og politiske forskjeller til side, deler telefonoperatører i Oslo og Delhi idag skjebnefellesskap i en grad de ikke tidligere har gjort. Og i motsetning til deres besteforeldre, som var knyttet til hjemstavnens jordbruk både gjennom produksjon, forbruk og det øvrige sosiale liv, befinner de seg idag begge som mobile arbeidskraft-ressurser i hver sine bysamfunn.
Disse kan idag ikke bare kommunisere på en måte som var utenkelig for deres besteforeldre, men de kan også inngå i produksjonsfellesskaper med hverandre på radikalt nye måter. Dette gjelder forsåvidt også produksjon av materielle goder, men er foreløpig mest markant tilstede som en mulighet innen produksjonen av immaterielle goder og tjenester. Her har skjermarbeidere og programmører på under et tiår f.eks. kunnet skape et ulønnet, kollektivt produksjonsnettverk, som har produsert et operativsystem — GNU/Linux — som er overlegent dets kapitalistiske søsterprodukter.
Slike informasjonsprodukter har i sin natur større potensiale for å løsrive seg fra den kapitalistiske produksjonsmåtes logikk selv innenfor det beståendes rammer, og de eiendomsformer som der er herskende. Dette skyldes ikke minst den forskjellen som finnes mellom resultatet av intellektuelt arbeid og av annet ‘produktivt’ arbeid: Førstnevnte baserer seg for det første ikke på råvarer som kan overbelastes, slik for eksempel havressurser eller regnskog kan, og for det andre kan de heller ikke brukes opp eller lide overlast — snarere tvertimot. Software og andre liknende produkter kan, så snart de er produsert, reproduseres i det uendelige uten noen ekstra kostnad. Videre vil enhver bruker av produktet tilføre det verdi gjennom sin bruk av det, såfremt man melder tilbake eller selv retter opp feil og mangler; den anti-hierarkiske, frivillige sammenslutningen man kaller free software-bevegelsen e.l., er preget av en langt mer interaktiv feedback-prosess mellom bruker og produsent enn hva noe kapitalistisk foretak vil evne å stable på benene.
Inngjerdinger og begrensninger
Kapitalismens forsvarere, som tradisjonelt har likt å fremstille sitt forsvar av den rådende urettferdighet som basert på produktivitetsfortrinn, står med utviklingen av gratis programvare i den for en gangs skyld åpenlyse paradoksale situasjon at deres oppgave består i å begrense, legge bånd på og kontrollere folks kreativitet. Og det er da også mye som tyder på at de et stykke på vei vil lykkes i å sette opp elektroniske inngjerdinger, eller i alle fall benytte seg av de kontrollmuligheter som foreligger.
E-bøker er et åpenlyst eksempel. Hvor man med papirbøker både var sikret anonymitet som kjøper, frihet til å låne boken videre til venner og bekjente, og ikke minst de fleste steder i verden var sikret den nærmest universelle muligheten til å låne boken på biblioteket, forsøker mange idag å frata e-bøkene slike friheter. I USA — ofte et forbilde ikke bare for de landene de selv okkuperer — er det blant annet gjort fremstøt fra de elektroniske forlagene i form av lovforslaget Digital Millennium Copyright Act (DMCA). Informasjon, som i prinsippet altså kan kopieres og deles uten begrensninger, blir gjennom slike og liknende lovforslag forsøkt inngjerdet — til et lite mindretalls fortjeneste. Gjennom lovforslag som Consumer Broadband and Digital Television Promotion Act (CBDTPA), har man til og med forsøkt å integrere kopirestriksjonsprogramvare i alle digitale apparater.
‘Kopibeskyttelse’ høres i den forbindelse mye tryggere ut enn hva som i virkeligheten er tilfelle. Beskyttelse er selvsagt ikke et tilfeldig valgt ord, eller det eneste mulige: Det skal få oss til å identifisere oss med (den kapitalistiske) produsenten, som øyensynlig kan skades, snarere enn med brukeren, som blir hindret. Kopirestriksjoner kunne, sett med dennes øyne, jo være et langt mer treffende uttrykk.
Selskapene som ivrer mest for kopirestriksjoner henviser gjerne til de enorme investeringene som ligger bak. De nevner aldri den enorme mengde tause kunnskap de selv benytter seg av, kunnskap akkumulert gjennom århundrer og nesten alltid fritt utvekslet mellom menneskene. De unnlater, bekvemmelig nok, å si at dersom de selv skulle betalt for bruken av all denne kunnskapen, ville de stått på stedet hvil.