For anarkister er direkte aksjon et viktig middel i kampen for samfunnsforandring. I utgangspunktet ble direkte aksjon knytta opp til faglig kamp på arbeidsplassen., et maktmiddel arbeiderne har i kampen mot arbeidsgivernes utnytting av dem, et middel for å få bedre arbeidsvilkår og lønninger. En form for direkte aksjon kan være generalstreik, en annen form for direkte aksjon kan være sabotasje av produksjonen gjennom gå sakteaksjoner osv. Direkte aksjon skiller seg fra andre måter å drive politisk kamp på ved å være en aksjonsform som har håndfaste og følbare konsekvenser, å gå i demonstrasjonstog kan være med å sette ting på dagsorden , men direkte aksjon rammer de man aksjonerer mot direkte ved at de får økonomiske tap eller lignende. En annen ting som skiller direkte aksjon fra andre former for politisk kamp er at det er gjort av de det gjelder og at det krever aktiv deltakelse, og at det ikke påberoper seg å være på vegne av flere eller at det er et skille mellom aktive og passive deltakere sånn som Arbeiderpartiet eller arbeidernes kommunist parti har hatt som ambisjon å skulle representere arbeiderklassens interesser. I sin tradisjonelle betydning av ordet har direkte aksjon vært knytta opp til arbeiderkamp og ble mye brukt av anarkister i fagbevegelsen rundt århundreskiftet. Kapitalistene har på sin side kontroll over produksjonsmidlene, fordi de eier fabrikkene og maskinene, men arbeiderne har kontroll over produksjonssida fordi det er de som faktisk produserer. Industrial workers of the world, som er en internasjonal syndikalistisk fagorganisasjon med base i USA, er blant de som argumenterte bla for direkte aksjon og sabotasje, og aktivister derfra var med og organiserte flere aksjoner. Dette fikk de mye pes for. En av forberedelsestekstene til i dag ble skrevet a Elisabeth Gurley Flynn, og gitt ut av IWW i 1916, Sabotage -the Conscious Withdrawal Of The Workers Industrial Efficiency. Denne skrev hun i forbindelse med en domfellelse av en fagligaktivist som het Sumner Boyd som ble dømt for å argumentere og drive propaganda for sabotasje. Denne teksten ble raskt trukket tilbake fra forfatteren og IWW fordi den ble brukt mot andre fagligaktivister i rettssaker som "bevis" mot dem for at de drev med sabotasje. Nå ligger den ute på hjemmesidene deres for historisk interesserte.
Sabotasje er ikke fysisk vold, det betyr enten at man påfører kapitalisten tap ved at man sinker produksjonen eller at man framstiller dårlige produkter, yter dårlig service eller lignende, et ferskt eksempel på dette kan for eksempel være flygerlederne som "wops" alle var syke i forbindelse med omorganiseringen i fjor, Eller Usynlige Partiet i Sverige sin sommerjobbkampanje som syndikalistenes ungdomsforbund, den syndikalistiske fagorganisasjonen SAC bla stod bak, hvor det oppfordrer til å skyte gummistrikker, ta lange dopauser, lese aviser osv.
For at en direkte aksjon skal være mest mulig effektiv er det viktig at den er kollektiv og involverer så mange som mulig. Er det veldig få deltakere blir aksjonen enten ineffektiv, fordi den er for puslete til å påføre noe som hels økonomisk tap, og for å ikke få sparken som en enkelt udugelig ansatt så er det viktig å ha et kollektiv av arbeidskollegaer med seg på aksjonen. Dessuten kan det være særs usolidarisk. Dersom det for eksempel er en aksjon på en Mc Donaldsrestaurant, og dere er 4 på samme skift, og du og en kompis har deres egen gå sakteaksjon som ikke de andre vil være med på, eller vet at finnes, så betyr det bare de to som ikke er med på aksjonen straffes med å måtte jobbe dobbelt så hardt, og at kjeden kanskje ikke merker noe særlig til det… Det er sammen vi er sterke, og ikke en for en.
Et annet problem ved å være få er at den kan bli på vegne av, og ikke av de det gjelder for de det gjelder. Det er for eksempel det jeg personlig mener er trøblete med en annen aksjonsform anarkister benyttet på slutten av 1800 tallet og seinere har gått bort fra, nemlig attentat mot høyerestående personer. Tanken er å skremme, og å skape uro og kaos, en slags logikk som går ut på at et fyrtøy kan starte en brann. Jeg mener at dette blir en elitistisk aksjonsform, og at elitisme ikke er forenlig med anarkismen. Den bygger ikke på en kollektiv tankegang, eller en forståelse av at det er flertallet av folk som kan forandre verden og ikke En Mann, eller Et Parti.
For anarkister henger mål og middel nøye sammen, man tror ikke at at man kan bruke et middel for å nå et mål dersom middelet er uforenlig med målet. Derfor skiller for eksempel anarkister seg fra marxistleninister fordi man ikke tror man kan innføre et kommunistisk samfunn gjennom en sosialistisk periode med en sterk stat og mye undertrykking som så skal lede fram til et kommunistisk samfunn uten undertrykking og uten statsapparat. Og anarkistene skiller seg også fra sosialdemokrater som vil innføre sosialismen ovenfra, gjennom statsapparat og reformer på vegne av arbeiderklassen.
På slutten av 90 tallet så har ordet Direkte aksjon fått en renessanse. For eksempel i demonstrasjonene mot WTO toppmøtet i Seattle hvor Direct Action Network sto for blokaden av toppmøtet. Direkte aksjon har blitt et samlebegrep for anarkistisk inspirerte aksjonsformer som ikke handler om utelukkende fagligkamp, men som er en blanding av symbolske aksjoner og sivil ulydighet. Det er ikke først og fremst direkte aksjoner i tradisjonell betydning, men det betyr ikke at det er aksjoner som ikke er direkte. Jeg mener at Direkte aksjoner i moderne forstand er er kjærkomment tilsig til den etablerte venstresidas symbolske demonstrasjonstog osv.
For å rydde litt i disse aksjonsformene så tror jeg det kan være nyttig å dele dem inn i tre kategorier:
- store sivil ulydighetsaksjoner som blokader, fastlenking til utbyggingsmaskiner osv. Slike aksjoner krever kollektiv organisering, disiplin og stort antall. En slik aksjon har, i allefall på kort sikt, direkte konsekvenser og jeg mener det er en form for direkte aksjon enten det er Reclaim the streets, NU som ligger i lenkegjeng eller DAN blokkade. En slik aksjon bruker stort sett ikke-vold og sjelden maskering. Husokkupasjoner kan kanskje ses på som en lignende form. Jeg mener det er feil å utelukkende kategorisere dette som symbolske aksjoner selvom ikke det er direkte aksjon i tradisjonell faglig forstand, fordi det faktisk rammer toppmøtet som ikke blir avholdt, eller at huseieren ikke får spekulere i forfall og riving av hus og det faktisk gir folket sted å bo.
- symbolske aksjoner som å ad buste reklameplakater, kle seg ut som klovner og klovne med militæret, krever ikke så mange. Dette kan være effektfullt, men gir ikke de samme direkte og følbare konsekvendene for de det er ment å ramme.
- eiendomsødeleggelse ala Black blokk ietter blokkade i Seattle eller knusinga av avenyen i gøteborg. I slike aksjoner brukes gjerne maskering, de er ikke alltid kollektive og det behøver ikke være mange mennesker. Grenseoppgangen til hærverk kan ofte vare uklar, men når det er sagt så er det et vesentlig poeng at ødeleggelse av eiendom IKKE er vold, og at det stort sett bare rammer de som eier det som ødelegges. Hvis det feks er Mc Donalds som er eieren som går tapende ut så er ikke det nødvendigvis noe tap for menneskeheten.