Av Brigt Hope

(introtrekst under utarbeidelse for KonturTidsskrift # 13)

Når den opprørske amerikanske populærkulturen på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet spredde seg til resten av verden fikk vi forskjellige kopier rundt omkring i verden. I Marokko fikk vi Nass el Ghiwane, som skrev om moderne tema på marokkansk(-arabisk) og spilte rock basert på marokkanske musikktradisjoner. Den sterke lokale forankringen hadde brodd mot den arabiske popen som hadde dominert inntil da. Nass el-Ghiwane hadde sin opprinnelse i Hay Mohammedi en forstad til Casablanca.

Rap har for lengst overtatt for rocken som den globale opprørskulturen, og forskjellene er flere enn bare musikalske, musikken er skapt under et annet regime. Skjønt opprør? Opprør kan det knapt sies å være, opprøret ligger ikke i annet enn å utrykke den virkeligheten man lever i. Den kan sikkert være opprørene nok, i hvert fall for misjonærene av universelle verdier er det revolt. Om det er den universelle klassisk-arabisken, eller pariserfransk som er den reele basisen for det universelle, spiller i grunnen mindre rolle.

Den manglende anerkjennelsen for egen virkelighet kommer fra to fronter: På den ene siden en fransk univerialisme som ikke har vært villig til å anerkjenne forskjellig kulturelle rettigheter, og innvandringsbefolkning bidrag til det franske. Både som nasjon og via det siviliserende prosjektet har universiallisme vært et grunnleggende prinsipp, altså det har ikke vært nasjonen som en slekt-metafor som har vært det viktige men tilsluttning til visse humanistiske verdier som basis for staten. I realiteten har disse verdiene, som har utgitt seg for å være universelle, kun vært opprettholdt av et lokal og provinsielt regime i Paris, den store metropolen. På den andre siden har vi presset fra en liknende arabisk nasjonalisme og i senere tid religiøs fundamentalisme. Under avkoloniseringa sto den pan-arabiske nasjonalismen sterkt, hvor en felles klassisk-arabisk ble etablert som det eneste offisielle språk i alle land som tilhører den arabiske språk-familien. I senere tid har begrunnelsen for klassisk-arabisk fått et stadig sterkere islett av religiøs begrunnelse, arabisk er Guds språk. Igjen er tilsluttning til sentrale verdier det viktige framfor oppspittende nasjonalismer, som både pan-arabistene og Islamsit-gruperinger ser på som en splitt og hersk strategi fra imperialistiske krefter for å svekke arabisk eller muslimsk samhold.

Den globale ghettoen
På mange måter passer rap mye bedre inn i Hay Mohammedi enn Nass el Ghiwane, den globale ghettokulturen hører hjemme i et av de første globale drabantbyprosjektene. Når de beryktede franske forstedene "les banlieu" ble bygget opp som store kontrollmaskiner over den franske arbeiderklassen, hadde det lenge vært eksperimentert i rasjonell byplanleggning i Casablanca. Hay Mohammedi er siste generasjon fra kolonitida, og søster av de franske forstedene på 50-tallet.

Det var den franske byplanleggeren, arkitekten, og Le Corbusier-beundreren Michel Écochard, som stod bak utbygginga av Hay Mohammedi. Hay Mohammedi hadde da allerede siden 20-tallet vært selve problemområdet i Casablanca. Et tidlig kjerneområde for konflikter mellom det koloniale sentrum og periferien. Mye av den tidlige arkitekturen under det franske protektoratet hadde et program som gikk ut på å forene ny arkitektonisk teknologi med lokale bygge- og botradisjoner. Denne ble etterhvert forlatt til fordel for ideer som gikk ut på at universelle boformer skulle løfte proletariatet opp av sin fattigdom og disiplinere dem til å ikke begå noen form for revolusjonær ugang. Det var en slik arkitektur Michel Écochard sto for, og som ble gjennomført i Hay Mohammedi. Sånn sett har Hay Mohammedi og les banlieu (la oss fra nå av velge Clichy-sous-Bois hvor oppstandelsen høsten 2005 startet) alltid vært samme sted, hva som er nytt er at nå veit innbyggerne det også.

Stedet jeg skriver om her, Hay-Mohammedi/Clichy-sous-Bois, er på ingen måte unikt, det finnes tusenvis av slike kombinasjoner, hvor Europa er en del. Det klareste eksemplet fra Norge må være Fjell/Konya (Konya er regionen hvor størstedelen av Drammens tyrkere kommer fra). På tross av at Drammen er min hovedstad (min nasjon er Drammensvassdraget) er det Hay-Mohammedi/Clichy-sous-Bois jeg kjenner best, og aktiviteten er større og kampen som kjempes der mye mer intens. Alikevel er mange av de samme fenomemene tilstede, tyrkerne på Fjell er utskjelt for å være ei isolert bygd der de voksne bare kan tyrkisk, og ungene kan verken tyrkisk eller norsk. Det er klart de språklige standariseringene som kalles norsk og tyrkisk ikke er det språket unge fra Fjell/Konya snakker. Og det er ikke på grunn av manglende kompetanse i de standardiserte språkene, men på grunn av dobbeltkompetanse. Det kampen dreier seg om er diverse universialisters, sivilisasjonsfremmende, og statsbaserte politiske menneskers manglende evne til å fatte at alle disse nye stedene og språkene finnes.

Det er ikke bare arkitekturen og dens funksjon som er viktige felles erfaringer i Hay-Mohammedi/Clichy-sous-Bois, det er også et behov for kulturell anerkjennelse og i særdeleshet en språksituasjon hvor morsmålet stort sett ikke har vært anerkjent. Med en økene flyt av ord, musikk, venner og familiemedlemmer utgjør denne forstadskulturen en felles pool hvor et felles språkregister utvikles, musikk utveksles og politikk utformes. En rappeur med nordafrikansk opprinnelse i Frankrike er like mye "vår" i Hay-Mohammedi som i Clichy-sois-Bois, den nøyaktige lokaliteten til artisten som har lastet opp en musikk-fil er uansett uklar og uvestentlig. Man kan anta at en som i hovedsak baserer seg på fransk i sine tekster holder til i Frankrike, og en som i hovedsak baserer seg på marokkanske tekster holder til i Marokko, men man kan ikke vite, og tekstene er unsett lett tilgjenglige for de som behersker språkvariasjonene.

Det er her i Hay Mohammedi/Clichy-sois-Bois de øver press på metropolens fransk, og det er uten tvil her de er lengst framme i hele den arabiske verdien i å utvikle et delvis standarisert språk som beveger seg vekk fra standard-arabisken som ingen har som morsmål. Det er her de skaper seg et rom for debatt på et språk som gjør virkeligheten tilgjenglig. Og det er her nye og reelle alternativer til religiøs fundamentalisme meisles ut, for det er også her den type salafist-islamisme som er best kjent gjennom al-Qaida har et visst grep (i motsettning til mer lærd og politisk deltagende Islamisme som trives best i universitetsmiljøer og blant høyere utdannede).

((?))
For de som tror det foregår en sivilisasjonskamp er slike steder en umulighet, de som tror unge muslimers rap er et uttrykk for en horde samkjørte islamister som har kommet for å lage et islamsk Europa, og undertrykke våre felles europeiske verdier. Det er selvfølgelig ikke så mange som er av samme oppfattning som den Canadiske journalisten Mark Steyn, som faktiskt påstår slike ting. Alikevel skrev Nina Witoszek, som riktignok sier hun ikke ser på islam som en trussel, i Aftenposten 31. mai 2006 at ros av rap på "primitiv fransk" og renskning av "kritiske referanser til islam" er liknende tilfeller av "den vestlige intelligentsiaens selvfornedrelse". Eurabia vil aldri bli en realitet, men nettverk som er lokale, og som er både i Europa og Arabia på en gang er relle. Det er et slikt nettverk jeg mener med Hay-Mohammedi/Clichy-sous-Bois. Den mest kjente presentasjonen av slike lokaliteter er med dets forgreininger i Europa, men ved å følge dens forgreininger på den andre siden, kan man få øye på en kamp som overhode ikke pågår mellom sivilisasjoner, men om autonomi fra sivilisasjonsprosjektene. Det synes som om de som ivrer mest for at alle borgere er at det skal settes det krav at de lærer seg disse universelle europeiske verdiene, går glipp av de røstene de selv etterlyser, de som kommer opp med alternativer. For de som lever i den forgangne verden er det umulig å skille en som skaper både en debatt og en debattform fra en som har alle svarene, en som bekjemper religiøs fundamentalisme fra en terrorist.

Utfra det som i Norge har vært standarden for legitim språkbevegelse ser Clichy-sous-Bois og Hay Mohammedi ut som to vidt forskjellige steder. I Clichy-sous-Bois er problemet manglende beherskelse av fransk, i Hay-Mohammedi fraværet av et nasjonalt språk. I Hay-Mohammedi/Clichy-sois-Bois er situasjonen annerledes, der er kampen for kulturell anerkjennelse en felles kamp. Hvis vi skal trekke lærdom av Hay Mohammedi/Clich-sous-Bois så er det at en politikk som etteraper den franske proviniselle universialismen er ute av stand til å se den enkelte som tar seg sine nødvendige friheter. Like alvorlig vil det være om man som utslag av en liberal multikulturell politikk som pretenderer å anerkjenne kulturelle forskjeller kun ser Islam. Og med det ender opp med å gi uforholdsvis mye støtte og oppmerksomhet til grupper som påstår å være universelle og gjelde hele innvandrerbefolkningen med muslimsk bakgrunn. Å leve i en forgangen verden innbærer at det er vanskelig å få øye på realiteten i denne kampen. Man ser kun naive liberalere med en uholbar ettergivende holdning ovenfor horden som vil rive ned Europeisk sivisisasjon. Det som i realiteten utfolder seg er en offentlighet hvor de beste forutsettningene til en mer overgripene, men samtidig mer lokal politikk er til stede.