Å gi en ‘introduksjon til anarkismen,’ slik jeg er blitt bedt om å gjøre i kveld, er noe som kan gjøres på mange måter. Man kan begynne mange steder, og velge mange historiske perioder som første nedslagspunkt, for drømmen om et klasseløst samfunn er med all sannsynlighet like gammel som klassesamfunnet selv. Mange fremstillinger av anarkismen begynner derfor med kristne sekter kort tid etter at vår tidsregning tok til, med munkeordener og kjettere i middelalderens Europa, eller med tidligere tiders urfolk og deres ulike former for ‘primitiv anarkisme.’ Det merkelige dyret som her er tema, kan imidlertid ikke forstås som en slik vag, utopisk streben etter en god – om ikke rett og slett perfekt – verden, men må defineres noe mer presist, i det minste dersom det skal gi noen mening å kalle den anarkisme.
Med anarkisme må vi nemlig forstå et spesifikt moderne fenomen, som er knapt 150 år gammelt. Og det er denne anarkistiske tradisjon som her vil være tema. Med tradisjon sikter jeg her både til anarkistisk teori, og den historiske anarkistbevegelsen. Selv om det gir mening å operere med et analytisk skille mellom de to, bør det understrekes at de to aspektene er tett forbundet: Mer enn noen annen tradisjon har anarkismen nemlig forsøkt å forene teori og praksis, ofte med så stor iver at de med rette har kunnet bli beskyldt for virkelighetsfjernhet og utopisme. At anarkismen har vært opptatt av å forene de to, forhindrer den imidlertid ikke i å være en praksisorientert bevegelse. Teorien er gjerne blitt betraktet primært som en oppsummering av erfaringer fra ulike situasjoner, og selv om det særlig er i nyere tid at anarkismen er blitt plaget av anti-intellektualistiske strømninger, har en viss teorifiendtlighet preget den helt siden dens barndom. Et opplagt eksempel som kan illustrere det gode ved denne tendensen, er at anarkismens hovedretninger adskiller seg fra hverandre ved å vise til ulike former for praksis. Slik finner man i anarkismens leir f.eks. anarko-syndikalister, plattformister og kollektivister, i motsetning til statssosialismens mange ‘store’ tenkere og deres disipler – trotskister, leninister, stalinister, maoister… alle sammen skjønt forent i å være marxister (forøvrig i motsetning til Marx selv). Men anarkismens tendens til teorifiendtlighet har altså også hatt noen negative konsekvenser. Selv om man har vært spart for mange sterile og unødvendig akademiske diskusjoner, har anarkismen som følge av dette utviklet et nokså svakt begrepsapparat. Det har gjort det nødvendig å ta i bruk andre filosofiske skolers begreper og språk, som f.eks. Marx’ kapitalismekritikk eller situasjonistenes ‘kulturkritikk.’
Men om anarkistisk teori primært er et forsøk på å oppsummere erfaringer, hva slags erfaringer er det så snakk om? Når vi først er i gang med å påpeke svakheter ved anarkismen, kan man like godt fortsette med enda en kritisk merknad. For anarkismens erfaringer er ofte ensidige, og lite egnet til å belyse den menneskelige eksistens og det samfunnsmessige liv i all sin kompleksitet. Dette kommer av at de primært er kamperfaringer. Utenå skulle gjøre noe stort poeng ut av det her, så er det et faktum at både det beste og det verste ved mennesket gjerne oppstår i pressede situasjoner. Man skal derfor ikke kimse av den kunnskap som er utvinnet, ofte med store ofre, fra slike situasjoner, men på den annen side skal man også være seg bevisst disse erfaringenes begrensede nytte for oss i dagens velferdskapitalistiske Norge. Det heroiske og ofte litt romantiske islettet man finner i den anarkistiske tradisjon, kan spores tilbake til dette forhold.
Likevel, erfaringene er altså forsøkt samlet og oppsummert i en ‘teori’ av en grunn. Den enkleste og mest åpenbare årsak er at historiens undertrykte og ufrie så altfor ofte har vært dømt til å gjenta fortidens feil, øyensynlig uten mulighet til å lære av tidligere eksempler. Fremfor å stole på egne krefter – såfremt disse kreftene har vært tilstede – har man altfor mange ganger sett hvordan folk, i sine bestrebelser på å bli fri, har endt opp med å legge sin skjebne i andres hender; og alltid med det samme resultat til følge. Ettersom anarkismen (i motsetning til både statssosialismen og liberalismen) benekter at dette er en uunngåelighet, og hevder muligheten for en menneskelig frigjøring som overskrider den nåværende samfunnsordens ‘gyldne bur og lange lenker,’ har den i stedet forsøkt å gi et bud på hvorfor det har gått galt før – og hva man må gjøre bedre neste gang. Frem til den franske revolusjon i 1789 kan man si at det vanlige mønsteret var at de undertrykte gjorde opprør, for kort etter å overlate sin skjebne i andres hender – prester, konger, fyrster eller andre krigsherrer. Etter 1789 tolket mange det slik at dette mønsteret var brutt for godt. Folket, pøbelen eller massene, alt etter hvilket perspektiv man valgte, tok selv makten, og utgjorde den kritiske faktor uten representasjon. Så syntes det i alle fall. Men realiteten var en annen, og selv om de vante aktørene forble passivisert, dukket det opp nye lederskikkelser – populistiske folkeforførere og selvutnevnte smådespoter. Dette bød på et betydelig problem for alle de revolusjonære som i løpet av 1800-tallet ønsket å kopiere begivenhetene i den franske hovedstaden i 1789. Ingen revolusjonære kunne unngå å forholde seg til dette kroneksempelet på en revolusjonær omveltning: Hva gikk galt, og hvorfor? Hva lyktes man i, hva var kravet, og hvor stor var diskrepansen mellom hva man ønsket å oppnå og hva man satt igjen med? Var Napoelons keiserlige diktatur et uunngåelig utfall av folkets revolusjonære bestrebelser, eller kunne revolusjonen blitt reddet, for ikke å snakke om komplettert?
Ikke så få konkluderte i alle fall at revolusjonens alvorligste mangel lå i at den ikke ble fullbragt. Revolusjonen hadde forandret det politiske landskapet betraktelig, i Frankrike såvel som i store deler av Europa. Men de sosiale og økonomiske forholdene besto. Det trass i at et betydelig mindretall, i Paris og utenfor, hadde gjort krav om slike mer fundamentale endringer i samfunnsstrukturen. Det var til disse radikale seksjonene, av sans-culotter og bras-nus, at 1800-tallets nye sosialrevolusjonære hentet inspirasjon. Disse tok snart navnet sosialister, og ble kjent under det navnet fordi de foreskrev en mer sosialt rettferdig samfunnsorden, med avskaffelse eller betydelig forandring av eiendomsretten, en reell likhet mellom menneskene (for mange herunder også mellom kvinner og menn), basert på en politisk ordn hvor folk hadde makt over sine egne liv.
Det var innenfor rammene av en slik vag, utopisk streben at anarkistene kom til å formulere sin versjon av sosialismen, som jeg i det følgende vil forsøke å gi en svært kortfattet definisjon av. Med andre ord: Hvilke erfaringer, målsetninger og idealer var det anarkismen, som –isme, kom til å uttrykke? Ei heller det er helt enkelt å svare på, all den tid anarkismen vanskelig kan forstås som en –isme i vanlig forstand, det vil si som en ideologi. Selv om mange har forsøkt, har ingen lyktes i å redusere anarkismen til en enhetlig og klar doktrine, og mangelen på det sedvanlige knippe med lederfigurer eller ubestridelige læremestre som preger andre ideologier, er innenfor anarkismen påfallende. Nå har anarkismen selvsagt ikke vært uten teoretikere, og noen av dem har hatt større innflytelse enn andre. Men om man ser på den kanon tenkere som Kropotkin, Bakunin, Malatesta og Rocker kan sies å utgjøre, blir man slått av mangelen på systematikk og begrepsdannelse. Anarkismen må bl.a. av denne grunn snarere karakteriseres som en ‘kritisk teori,’ som har vokst frem i samspill med en konstruktiv bevegelse. Særlig dette sistnevnte forhold er det som adskiller anarkismen fra andre revolusjonære retninger innen arbeiderbevegelsen: Dens vektlegging av hva vi kan kalle prefigurative strategier – forsøk på å etablere foregripende praksiser, som kan peke frem imot og bane veien for et stats- og markedsløst samfunn. Det er imidlertid primært den kritiske teorien som har gjort anarkismen kjent, særlig etter statssosialismens endelige fall i årene omkring 1990. For det var dette kritiske, negative aspektet som adskilte anarkistene fra de andre sosialistene i arbeiderbevegelsens barndom, og som ble til nettopp i møte med disses mangelfulle analyser av den politiske makts interne dynamikk. Bakunins kritikk av Marx’ statssyn er senere blitt fremhevet av mange som nesten profetiske beskrivelser av det samfunn som vokste frem i Russland etter revolusjonen i 1917, og de tidlige anarkistenes advarsler også mot deltagelse i borgerlig-demokratiske former for politisk maktutøvelse har blitt bekreftet av historiens gang – første gang med hensyn til de sosialdemokratiske partidannelsene, i de senere årtier bl.a. med hensyn til partier som De Grønne.
Uenigheten med den marxistiske delen av arbeiderbevegelsen gikk på to forhold: Dels dreide det seg om hva man ønsket å oppnå, det vil si, hva sosialisme egentlig betød. Og dels dreide det seg om hvordan et slikt mål skulle oppnås; kunne det f.eks. skje ved hjelp av statsapparatet, eller måtte dette bygges ned og erstattes av andre, direkte-demokratiske former for sosial organisasjon? Dette ble ikke minst et aktuelt spørsmål etterhvert som de dynastiske statene i Europa antok mer demokratiske former, og åpnet for stadig fleres deltagelse, hva enten det var passivt, i form av stemmegivning og rett til å bli representert av medlemmer av ‘den politiske klasse’ (som lenge var identisk med den herskende klasse forøvrig), eller om det var aktivt, i form av rett til å fremsette egne arbeiderkandidater til de nasjonale parlamenter. Europas første revolusjonære reisning på 1900-tallet, rådsopprøret i Russland i 1905, gjorde spørsmålet enda mer aktuelt fordi den, i et samfunn som fremdeles var tradisjonelt dynastisk-autoritært, bragte på banen en helt ny form for demokratisk maktinstitusjon fra neden: Arbeider- (og soldat-) rådet.
Anarkistene, som nettopp satte sin lit til slike nye former for sosial organisasjon, hva enten den oppsto spontant eller ble utviklet gjennom sivilsamfunnets egne demokratiske arbeiderorganisasjoner, kom til å bli kjent for sin totale avvisning av det borgerlig-demokratiske maktapparatet. Men de kom etterhvert til å dele denne insisteren på å erstatte staten med en organisering fra neden, frivillig av natur og regulert gjennom solidarisk selvdisiplin fremfor voldsmakt og tvangsmidler, med kritiske stemmer innen marxistenes leir. Rådsrevolusjonen i Russland i 1905 førte en stund til en tilnærming mellom anarkistene og de revolusjonære delene av den marxistiske arbeiderbevegelsen, noe man bl.a. kan se av en rekke nesten anarkistiske passasjer i Lenins bok Staten og revolusjonen, eller ved det samarbeid som fantes de to imellom under de første fasene av den andre russiske rådsrevolusjonen, i 1917. Om man skal oppsummere anarkistenes posisjon teoretisk, kunne man si at den består i en insisteren på at midler og mål ikke kan løsrives fra hverandre. Om målet er et fritt samfunn av myndige samfunnsborgere og individer, kan det ikke skapes gjennom organisasjoner basert på lydighet, militærdisiplin eller den aktive underkuelsen av det som er selvstendig og fritt ved mennesket. Man kan imildertid ikke stanse der, men må understreke hvordan denne kritikken også hadde et praktisk aspekt. For dette tankegodset ble ikke hentet fra russiske aristokraters hoder, være seg om det var tale om en Bakunin eller en Kropotkin, men fra arbeidernes egne rekker. Det var gjennom deres kamp med verdens eiere at man ble i stand til å formulere en anarkisme, basert på en rekke nesten identiske erfaringer fra det ene europeiske landet etter det andre. Fremfor å rope opp om ‘forræderi’ hver gang en politiker eller arbeiderleder løp fra sine løfter, analyserte man f.eks. hva det var ved makten som gjorde at den forandret enhver som kom i kontakt med den.
Og ikke minst: Man prøvde å skape strukturer som kunne motvirke disse tendensene, ved en ekstrem vektlegging av organisatoriske, kulturelle og andre virkemidler, så som å operere med bundne og tilbakekallbare mandater, roterende tillitsverv, etc.
Men anarkismen ble til i en verden som forandret seg raskt, og anarkistene forsøkte så godt de kunne å forandre seg med den. Ikke minst det man gjerne refererer til som ‘den andre industrielle revolusjon’ og den stadig tiltakende globaliseringen før 1. verdenskrig fikk betydning for hvilke muligheter og begrensninger man hadde å forholde seg til. Etterhvert som verden ble knyttet tettere sammen og de nasjonale markedene ble mer integrert, økte også mulighetene for å etablere en sosialistisk samfunnsorden, basert på felleseiendom og selvstyrte, politiske enheter. Men samtidig innebar endringene en faktisk utvikling i motsatt retning: Økt sentralisering, grov utbytting av en stadig voksende arbeiderklasse, og stadig mektigere statsapparater med stadig mer sofistikert våpenteknologi til sin disposisjon. Anarkismens direktedemokratiske løsningsforslag kom til å bli presset fra to hold samtidig etterhvert som den moderne, kapitalistiske verden skred frem; av de teknokratiske, borgerlig-demokratiske løsningene på den ene side, og de totalitære, og dessverre svært så effektive diktatur-variantene på den annen.
Et av de første områdene som sto til revisjon i den klassiske anarkistiske arven, var den revolusjonære tradisjon som mer eller mindre uforandret hadde bestått mellom den store franske revolusjon og Pariserkommunen i 1871. Den gamle revolusjonsmodellen, basert på gatekamper, opprørserklæringer og barrikader, viste seg allerede i og med Pariserkommunens nederlag å tilhøre fortiden. I land som Italia og Spania vedble anarkistene enda en stund med å forsøke å gjenta gamle fiaskoer, men omkring århundreskiftet hadde de fleste innenfor den internasjonale anarkistbevegelsen kommet til den konklusjon at nye organisasjons- og praksisformer var påkrevd. Revolusjonsforståelsen ble mer ‘evolusjonær,’ og det ble lagt større vekt på det langtekkelige arbeidet med å skape fundamentet for en ny samfunnsorden. De spanske anarkistene, som tidlig ble involvert i arbeidernes faglige organisasjoner og senere ble den dominerende kraften i den spanske arbeiderbevegelsen, sa det slik dengang de fremdeles kun utgjorde en håndfull aktivister: Det tar minst tre generasjoner å legge fundamentet for en revolusjon.
De spanske anarkistene må ha visst hva de snakket om, for de holdt sin egen tidsfrist med pinlig nøyaktighet. Nå skal man selvsagt ikke påstå at det kun var et spørsmål om vilje for at de skulle lykkes i sitt forsett, men utviklingen frem imot den spanske revolusjons utbrudd i 1936 er, uansett hvordan man vrir og vender på det, en imponerende oppvisning. Selv om den som kjent ikke lyktes når det kom til stykket, var den i løpet av sin korte levetid et inspirerende eksempel med hensyn både til hva man kan oppnå med anarkistiske midler og med anarkistiske mål. Derfor fortsetter den idag, mer enn 70 år senere, å være et sentralt referansepunkt i mang en diskusjon om sosialisme, anarkisme og revolusjonære endringer. For ikke bare er den inspirerende, den er også nedtrykkende og opplysende. Begge deler sentrale ingredienser for å kunne formulere et nytt, sosialistisk prosjekt med relevans for vår egen tid.
Og det er jo den jeg håpet vi i de etterfølgende diskusjoner kunne legge mest vekt på; vår egen tid, altså. For selv om anarkismen har mye å by på i henhold til tanker om hvordan en annen verden kan se ut, ligger dens store force i synet på vår praksis her og nå, og dens anvisninger for hvordan man best kan organisere seg. (Hvordan best å organisere seg er selvsagt avhengig av formålet: Ønsker vi å etablere en hær etter klassisk militaristisk forbilde, er anarkismen selvsagt verdiløs.) Men igjen, det må understrekes at denne organiseringens virkemidler ikke kan adskilles fra dens mål. Om vi går uten kart, eller uten formening om hvor vi vil hen, vil vi kun ende opp med å bli slitne. Og på samme vis krever et revolusjonært prosjekt en viss bevissthet om vår fortid, og til de lærdommer vi tross alt kan ta med oss. Dette ikke minst fordi vår egen tid og vår egen nære historie har vært så fattig på systemovergripende praksiser, at vi er nødt til å konsultere historiebøkene for inspirasjon og lærdom.
Samtidig er det altså lite som kan overføres direkte fra anarkismens storhetstid til idag. Ikke minst har det skjedd en demokratisk utvikling, som har forandret landskapet grunnleggende – som regel i kombinasjon med stadig mer raffinerte maktteknologier. På det kulturelle planet har vi langt mer å fordrive tida med enn å gå på studiesirkler og fagforeningsmøter, for ikke å snakke om alt som har skjedd på seksualitetens område etter at kvinner ble innlemmet på arbeidsmarkedet og fikk kontroll over sine reproduktive evner. Den promiskuøse, anti-kristelige og hedonistiske frigjøringsstrømningen i den anarkistiske tradisjonen er ikke uten videre relevant for vår egen tid, ei heller dens mer puritanske varianter – idag riktignok mer enn rikelig representert i en ofte tvetydig økologisk og/eller dyrevernsorientert strømning.
Men nå hadde vi jo ikke tatt oss bryet med å arrangere studiesirkel om anarkismen dersom vi hadde ment den var helt passé. Hvilken relevans den har, er det imidlertid kun mulig å påvise gjennom praksis. Derfor vil jeg avslutte med å gi et bud på noe av det jeg mener vi må ta vare på i den ‘klassiske’ anarkismen, og komme med noen kritiske merknader til noe av det som preger den ‘nye’ anarkismen, som vi er blitt kjent med gjennom den såkalte antiglobaliseringsbevegelsen de siste årene.
Hva bør vi bevare? En anarkisme som glemmer sitt sosialistiske opphav, og som definerer seg selv som lite annet enn en livsfilosofi à la Hollywod-buddhisme, er det lite behov for her i verden. Mitt første bud på hva vi burde beholde er derfor: Et fortsatt fokus på de hovedmotsetninger som finnes i samfunnet, og en forsøkvis organisering på basis av nettopp disse forhold. Slikt kan virke noe abstrakt når man er skole-elev, men det er flere grunner til at et slikt fokus er nødvendig om man skal ha noe å komme med i samfunnsdebatten og ikke minst –utviklingen. Dette ikke minst fordi det er på det økonomiske område – i produksjonen av varer og tjenester – at den samfunnsmessige makt befinner seg. Det er der makten ligger, og den ligger innen rekkevidde; for det er der det store flertall av oss befinner seg. Griper vi den, tar vi den samtidig fra de som i dag regjerer verden.
For å eksemplifisere, kan jeg jo nevne noe av det jeg finner problematisk ved dagens ‘post-anarkisme,’ og de nettverksbevegelser som har blitt så populære de siste årene. Den kritikken kan i realiteten oppsummeres med henvisning til én begivenhet, nemlig den siste Gulfkrigen. Gulfkrig 2.0 er et svært godt eksempel på den maktesløshet som har preget ‘anti-’ globaliserings- og krigsbevegelsen: Den største, og samtidig mest impotente, antimilitaristiske bevegelsen som noensinne har eksistert. Uten noe fundament i produksjonslivet, og med en hær så profesjonalisert og mekanisert at den langt vanskeligere lar seg oppløse innenfra enn hva tilfellet f.eks. var under Vietnamkrigen, har vi som demonstranter vært henvist til passive appeller til makthaverne om å la være å gå til krig. Det samme har vært tilfelle med den såkalte summit-hoppingen; hva enten man har valgt å fremføre budskapet ad fredelig vei eller på mer spektakulært vis, har globaliseringsbevegelsen hatt lite annet å by på enn appeller til makthaverne om å innføre lover og regulativer, og våre krav har i praksis kunnet bli redusert til den lite overbevisende og fullstendig urealiserbare visjonen En kapitalisme hvor penger ikke skal ha makt.
Om man skal ha noe håp om å overskride slike begrensninger, må man våge å tenke langsiktig, og man må ikke minst være tålmodig. Det ofte misforståtte begrepet om ‘direkte aksjon’ handler nemlig om noe langt vanskeligere enn å knuse noen skarve vinduer eller hogge brostein løs fra gata. Det handler om å tilbakeføre kontroll til de som blir berørt av handlinger og beslutninger, og om å skape en nærhet mellom ønsket man har og middelet man oppnår det med.
Det innebærer, blant mye annet, et litt mer raffinert syn på ‘lederskap’ enn hva globaliseringsbevegelsens ‘post-anarkistiske’ tendenser hittil har representert. Her har man hatt en tendens til å på den ene side overlate ordet og definisjonsmakten til selvutnevnte ledere, eller på den annen side – ofte som en ekstrem motreaksjon på erfaringer med førstnevnte – vendt ryggen til alt som lukter av å skulle gå forerst. Men det å gå forerst, og å utgjøre den ‘avantgarde’ leninismen og diverse kunstretninger på hvert sitt vis kom til å diskreditere i det tyvende århundre, lå aldri og bør heller ikke ligge anarkismen fjernt. Det viktige er at man ikke forveksler et slikt ‘lederskap’ med det posisjonslederskap som borgerlig politikk baserer seg på – hvor man har makt til å få sin vilje gjennomført så snart man er i posisjon. Borgerlig tenkning – og herunder regner jeg både sosialdemokratiet og leninismen – forutsetter jo nettopp at man kan handle på vegne av folket, og i deres interesse. Sett fra en slik synsvinkel blir ikke problemene jeg her har skissert like presserende: For hva er problemet med staten som redskap, dersom dens virkemåte settes lik med naturens gang, og med grensene for hva det er mulig å forvente av den samfunnsmessige organisasjon? Det er kun anarkismen, som oppfatter mennesket og det sosiale liv som noe som gis verdi i den grad man selv er i stand til å bestemme dets utvikling på langt mer radikalt vis enn hva som er gjengs i dagens demokratioppfatninger, at slike problemer blir problemer.
Men om anarkismen er så overlegen disse i sin evne til kritikk og analytisk dybde med hensynt til maktproblematikken, hvorfor er den da så marginalisert? Og hvorfor tar så få den seriøst? Den har jo for lenge siden løst en del av de dilemmaer statssosialismen har kjempet med siden 1989, og som har ridd den som en mare i alle fall siden 1917. Men det hjelper øyensynlig ikke mye, selv om det helt klart er frihetlige sosialisme-varianter som de seneste årene har dominert venstresida. Det er flere grunner til at det ikke står bedre til enn det gjør, noen av dem er selvforskyldte, andre ikke. Jeg skal ikke gå gjennom dem alle her. For tiden går, og det får holde å si det slik: Dels skyldes dette den disorganiserte og spredte tilstanden anarkismen selv er i en rekke steder, dels skyldes det nok frykt for å bryte med det siste ikonet på veggen, Marx selv. I tillegg kommer det faktum at anarkismen har en helt annen måte å forholde seg til verden og dens foranderlighet på enn hva de selv er vant til. Dersom ens vante gange er å ta over ting, vil anarkismen nemlig fortone seg som mer enn ubrukelig.
Nå skal det riktignok sies at noe av den øyensynlige svakhet som hefter ved anarkismen kun er tilsynelatende. Anarkister har ingen voldsom tradisjon for organisasjonssjåvinisme (selv om det helt klart finnes eksempler på det), og søker ikke å skape én stor anarkistorganisasjon. Tradisjonelt har man ansett seg mer som fødselshjelpere i de ulike kamper arbeiderklassen utkjemper. Slikt medvirker til at vår innflytelse vanskelig lar seg måle i tall, og sjelden kommer med i akademias måte å fortolke sosiale bevegelser på. Å gjøre folk i stand til selvstendig kamp – ved å styrke de tendenser som naturlig er tilstede i både det menneskelige samkvem og ikke minst i de situasjoner der vi kjemper – er anarkisters hovedfokus. En slik kultur eller tradisjon kan ikke etableres alene gjennom å guide kamper gjennom våre egne organisasjoner (den banal-syndikalistiske), eller ved å stå på utsiden av kamper og kritisere deres mangler. Tvert imot må man få kampen selv til å anta de organisatoriske og idémessige trekk som er nødvendige.
Et inspirerende eksempel i så måte, og en passende avslutning på denne lille presentasjon, er de meksikanske zapatistenes kamp siden midten av 1990-tallet. Grunnen til at de så ofte kalles ‘anarkistiske,’ er ikke at de er en gerilja eller har våpen; tvertimot. Det er det mange geriljaer før dem som har hatt,og de har vært alt annet enn anarkistiske. Våpnene har for zapatistene hele tiden hatt en underordnet rolle. I mer enn tyve år har de til gjengjeld fokusert alle sine krefter på å stable på beina grasrotdemokratiske tradisjoner i lokalområdene, og i å stadig reorganisere disse strukturene så de ikke skal stivne og gå over i sin motsetning. Det krever tålmodighet, kløkt og en åpenhet for hva andre mennesker – av venstresida så ofte arrogant referert til som ‘vanlige mennesker’ eller ‘folk flest’ – mener. Slik har zapatistene, til tross for at deres virkelighet ligger fjernt fra vår egen, gått foran med et inspirerende eksempel på hvordan det er selvtillit og praktisk erfaring blant befolkningen som sådan som er avgjørende; ikke ‘hvor mange’ ‘vi’ er. Slike uunnværlige størrelser kan kun tilveibringes gjennom kamper vi selv kontrollerer – og deri består vår fremste utfordring. Anarkismen har alltid stått i en stadig fare for å gjøre seg selv overflødig, fordi den henviser til en uviss fremtid som alt nåtidig blekner i henhold til. For at anarkismen skal kunne være relevant her og nå, for et flertall av befolkningen, fremfor å representere en puritansk avvisning av en korrupt verden, må anarkismen igjen våge å få skitne hender. Ikke ‘skitne hender’ i stalinismens forstand, da den engang påla folk å finne seg i urett med henvisning til en bedre fremtid, men ‘skitne hender’ som våger å ta fatt på problemer og utfordringer som foreligger her og nå, men som det enda ikke finnes perfekte løsninger på. Det eneste kravet vi må stille før vi lar det stå til, er hvorvidt våre handlinger vil utvide frihetens rike, og gi oss selvtillit på hverandres og egne vegne. I det ligger det også et implisitt krav om at veien er like viktig som målet; at selv om vi kanskje ikke lykkes i vårt store forehavende, så vil det ha vært verdt prisen. Det var en slik politikk-oppfatning som engang fikk Emma Goldman til å svare en mannlig med-revolusjonær som klaget over at en ‘seriøs’ revolusjonsforkjemper som henne kunne finne på å danse: «If I can’t dance, it’s not my revolution.»