1. Society as established by God is composed of unequal elements as the members of the human body are unequal. To make them equal would be impossible and would amount to the destruction of society itself.
2. Equality among the various members of the social [body] exists only insofar as all men trace their origins to God, the Creator…
3. From this it follows that it is according to the order established by God that in society there be princes and subjects, capitalists [padroni] and proletarians, rich and poor, learned and ignorant, nobles and plebeians, who, united by the tie of love, are to aid each other to reach their final destination in Heaven and, here on earth, their material and moral well being.
(Fra Pave Pius X, Fin dalla prima, (19 commandments refuting the idea of class)-'
'-I am sure there was no man born marked of God above another; for no man comes into the world with a saddle on his back, neither any booted and spurred to ride him. — Richard Rumbold, leveller, på retterstedet etter sin dødsdom i 1685-'
Å ville snu verden på hodet har vært en drøm like lenge som menneskesamfunnet har vært organisert vertikalt. Pyramiden som form ble til i en av de tidligste despotier verden har sett – Faraoenes rike rundt Nilens bredder. Skulle man snu pyramiden på hodet, hvordan ville verden sett ut? Ville mange sittet på toppen, veiende tungt på de få i bunn? Få har drømt slike drømmer – for den som er vant til andres åk, vil veltingen av verden måtte bety pyramidens ødeleggelse. Ingen over, ingen under, Ingen herre, ingen trell; men hvordan? Lenge var tanken så utenkelig at man måtte sette sin lit til en hjelpende hånd fra skaperen selv. Apokalypsen, dommens dag, da den rike skulle få merke at adgangen til det klasseløse paradis var trangere enn nåløyet var for kamelen! Mange er de som har håpet, trodd og handlet som om dommens dag var nær. I middelalderen styrtet man kirkens klostre og adelens borger, for å gi Gud en hjelpende hånd. Men så snart man hadde reist seg, rakk støvet sjelden å legge seg før en ny herre entret scenen.
Middelalderens føydalisme var basert på en naturalhusholdningsøkonomi der familien, landsbyen og til og med individet til en viss grad kunne være selvforsynt med alle livsnødvendigheter. Merproduktet man fikk ut av jorda var minimal, og det man hadde av overskudd gikk direkte til den utbyttende klassen – den jordeiende adelen, kirken og kongemakten. Merverdiproduksjonen tok form av direkte ekspropriering, og selv om det var enkelt nok å få øye på utbyttingen, var det vanskelig å gjøre noe med den. Selv me herren midlertidig ryddet av banen, forble bøndene knyttet til jorda, og de sto forsvarsløse neste gang en røverbaron red forbi.
Først med kapitalismens fremvekst ble det mulig å tenke seg en revolusjonær omveltning uten Guds hjelp. Samfunnet som sådan, ikke bare landsbyen, kommunen eller fylket, kunne snus på hodet – jobben ble desto større, men lyktes man, trengte man ikke frykte den væpnede herskerklassen fra nabolaget! I et utviklet, kapitalistisk samfunn er produksjonen blitt sosial. Produsentene produserer kun en liten fraksjon av hva de trenger – de steker burgere, lager bildekk eller maler hus – men de gjør det i et slikt omfang at de kan tilfredsstille behovene til uendelig mange flere enn dem selv. Produksjonsøkninger ved hjelp av teknologi og arbeidsdeling har gjort situasjonen til den motsatte av den vi hadde under føydalismen. Nå er det produksjonen av det som er nødvendig for vår egen reproduksjon som er minimal, mens merproduktet er enormt. Samtidig er det blitt så godt som umulig å være selvforsynt. Produksjonen er blitt sosial, og forutsetter et intrikat system for bytte av ‘varer og tjenester’ – et system som idag ivaretas av markedets og kapitalens kretsløp. Merproduktet forsvinner ikke på synlig og direkte vis inn i den overordnedes lomme, men inngår i et kretsløp som fremtrer som om det hadde selvstendig liv. Slik øker ‘kapitalen,’ et mellommenneskelig forhold som vi tingliggjør og tillegger overnaturlige evner. Ikke så rart, ettersom selv våre moderne herrer er underlagt dens lov og logikk!
Men så mektig kapitalen enn fremtrer for oss, byr den også på nye muligheter for menneskelig frigjøring. Idag kan produksjonen overtas og herrene styrtes, ikke bare i landsbyen, men overalt. Og byttet menneskene imellom kan reguleres etter våre behov, fremfor de behov kapitalen har for å vokse: Vi har teknologi, viten og menneskelige ressurser nok til å fø verden, uten å samtidig utpine jorda til den blir ubeboelig. Paradokset for alle de som har drømt om et klasseløst samfunn, har vært at idealet om klasseløshet forutsetter en bevissthet om og organisering utfra dagens realitet – som er et klassesamfunn. De herskende vil alltid forsøke å etablere andre interesse- og identitetsfellesskaper enn de rent klassemessige, som har en tendens til å forene majoriteten imot dem selv. Motsatt må enhver som ønsker å overkomme klassemotsetningenes destruktive virkninger ta sitt utgangspunkt i selvsamme motsetningsforhold – og organisere seg på klassemessig basis.
Det betyr ikke at vår identitet kan reduseres til ett enkelt forhold; vi er kjønnsvesener, med yrkesmessige og geografiske tilhørsforhold, og preges på godt og vondt av våre religiøse, kulturelle og etniske omgivelser. Men på ett vis kan klasse sies å utgjøre et mer grunnleggende forhold enn dem alle; kun gjennom en klassemessig organisering vil det være mulig å forandre verden grunnleggende. Mens man kan argumentere mot skiller basert på kjønn, etnisitet osv., og forsøke å overskride slike skiller på en rekke ulike vis her og nå, er den kapitalistiske verdens klassseskiller reelle. De har en materiell basis som kun kan overskrides gjennom en ekspropriasjon av ekspropriatørene – en sosialistisk revolusjon. Med det vil imidlertid ikke arbeiderklassen ‘komme til makten’ – snarere vil den opphøre å eksistere som klasse. Og med det vil det bli mulig å være det uendelig mye mere vi alle er, enn hva vi idag hele tiden forsøkes redusert til.