Pjotr Kropotkin (f. 1842) vokste opp i en høyadelig Moskvafamilie; så høy, at Kropotkin i sin ungdom faktisk var tsar Alexander IIs personlige pasje. Det betød utdannings- og reisemuligheter, og han ble senere en anerkjent geograf og antropolog. Som vitenskapsmann videreutviklet Kropotkin blant annet Darwins teori om artenes utvikling. Selv om han beundret Darwins tankemessige gjennombrudd, mente han den hvilte på noen grunnleggende gale forustetninger. All vitenskap er farget av sin tid og den politiske virkelighet man lever i, og Darwin hadde ifølge Kropotkin overført det borgerlige samfunns mekanismer på naturen. Slik kunne sosialdarwinister som Spencer og Huxley (The Struggle for Existence in Human Society) rettferdiggjøre kapitalismen og den sterkestes rett. Basert på sine dyrestudier i Sibir, og inspirert av den russiske zoologen Karl Kessler, utviklet Kropotkin en teori om gjensidig hjelp som skulle supplere Darwins Origins of the Species. Der darwinistene vektla individenes borgerkrig mot hverandre for utviklingen av artene, fokuserte Kropotkin på artenes kamp med sine omgivelser — og den innbyrdes støtte de ga hverandre i denne kampen. På grunnlag av omfattende historiske, sosiologiske, zoologiske og antroplogiske studier konkluderte Kropotkin i sin bok Mutual Aid: A Factor of Evolution (1902) med at de fleste levende vesener var samfunnsvesener, og at det var de arter som hadde det best utviklede samarbeid som også hadde klart seg best.
Dette hang selvsagt sammen med hans syn på menneskeapenes samfunnsliv. Ifølge Kropotkin er samvirke den fortidde historien som til alle tider har eksistert parallellt med maktens mer dramatiske utfoldelse. Han hevdet endog at intet samfunn kunne overleve, heller ikke det kapitalistiske, uten en folkelig kommunistisk understrøm; uten at mennesker i en rekke sammenhenger hadde bistått hverandre uten å føre regnskap for det. Mennesket fødes inn i samfunn som de har gjort ‘fra tidenes morgen,’ og jo mer mennesker utvidet sitt sosiale liv, desto mer utviklet de samtidig sine individuelle særtrekk. En slik full utfoldelse kunne imidlertid bare bli mulig gjennom en anarkistisk revolusjon, som fjernet både stat og marked, og erstattet dem med kommunenes frie sammenslutninger, basert på produksjon for tilfredsstillelse av menneskets mangeartede behov, ikke for profitt.
Så da revolusjonen brøt ut i Russland i 1917, dro Kropotkin tilbake full av forventninger. Men da han døde tre år senere, i Dmitrov utenfor Moskva, var det som en dypt skuffet mann. Revolusjonen hadde kun «vist hvordan en revolusjon ikke skal utføres» — og forsåvidt bevist anarkistenes årelange kritikk av marxistene.
Sagt av Kropotkin:
Da mennesket er en skapning som ikke lever alene, utvikler det i seg følelser og vaner som virker i retning av å opprettholde samfunnet og utbre arten. Uten disse sosiale følelser, uten en praksis som leder til solidaritet, ville sameksistens vært umulig. De blir ikke fastsatt ved lov; de går forut for alle lover. De innstiftes heller ikke av religioner; de eksisterte før alle religioner. De finnes allerede blant dyr som lever i samfunn. De utvikler seg spontant gjennom tingenes tilstand lik de vaner blant dyr mennesker kaller instinkter. De vokser frem av en nyttig, og til og med nødvendig, evolusjonsprosess som opprettholder samfunn i eksistenskampen de tar del i … Innen de stammer som er fullstendig uavhengige og hverken kjenner lover eller prester … opphører medlemmer av den samme klanen å knivstikke hverandre i enhver strid, siden vanen med å leve i samfunn har utviklet i dem visse former for brorskap og solidaritet; de foretrekker å ty til en tredje part for å løse uoverensstemmelser. Primitive folkegruppers gjestfrihet, deres respekt for menneskeliv, deres følelse av gjensidighet, omsorg for de svake og motet til å ofre seg selv for andre som man først lærer å praktisere overfor barn og venner og senere overfor medlemmer av samme sosiale fellesskap — alle disse kvaliteter utviklet seg blant menneskene før det fantes noen lover og uavhengig av religion, slik de hadde utviklet seg blant alle sosiale dyrearter. Den slags følelser og praksis er det uunngåelige resultat av å leve i samfunn. Uten å være iboende hos mennesket (som prestene og metafysikerne sier) er disse kvaliteter resultat av sameksistens.
...
Vanens makt, som har sin opprinnelse i overtro, makelighet og feighet, er alltid undertrykkernes store styrke. I primitive samfunn ble den alltid utnyttet av prestene og de militære lederne, som foreviget skikker de hadde lyktes påtvinge stammene gunstige for dem alene. Så lenge som en smart utnyttelse av den konservative ånd ennå var tilstrekkelig til å gjøre lederne i stand til å krenke individenes frihet; så lenge som ulikhetene mellom menneskene var naturlige og ikke ble forstørret og multiplisert gjennom konsentrasjonen av rikdom, var det fortsatt ikke behov for lover og det formidable maskineri av tribunaler som ville påtvinge dem ved hjelp av stadig økende straffer.
Men når samfunn begynte å spaltes i to fiendtligsinnede klasser — den ene som prøver å opprette sin dominans, og den andre som søker å flykte fra den — da brøt striden ut. Seierherren hastet nå med å gjøre den fullbyrdete situasjon varig; han søkte å gjøre den ubestridelig, hellig og ærverdig etter alle de kriterier den beseirede kunne respektere. Loven fikk sin tilsynekomst, helliget av presten og med krigerens stridsklubbe til rådighet. Den søkte å befeste skikkene fordelaktige for den dominerende minoritet mens den militære autoriteten påtok seg å sikre lydighet. Krigeren fant i denne nye funksjonen samtidig et redskap for å legitimere sin makt; han hadde ikke lenger blott rå makt til rådighet, for han var nå en forsvarer av loven.
Men hvis loven ikke hadde framlagt noe annet enn en rekke forordninger som alene begunstiget herskerne, ville den vanskelig blitt akseptert og adlydt. Derfor blandet lovgiveren i lovkodeksen de to tendenser som vi nettopp har snakket om; normene som representerer prinsippene for moral og solidaritet utviklet gjennom liv i fellesskap og instruksene som alltid er nødvendige for å vigsle ulikheten. Skikker som er fullstendig avgjørende for et samfunns eksistens ble i Lovkodeksen bekvemt eltet sammen med praksis påtvunget av herskeren og gjorde krav på den samme respekt fra folkmengden. ‘Ikke drep!’ sier Loven, og skynder seg å tilføye, ‘Betal din tiende til presten!’ — ‘Ikke stjel!’ sier Loven, og rett etter, ‘Den som ikke betaler sine skatter skal straffes!’