av Hannah Helseth. Publisert i Klassekampen 2/9-06
Det er en svakhet i lementesen. Den er kjønnsblind, og rettferdighetskamper kan ikke kjempes og vinnes med blinde øyne.'
“Sosialisme i økonomien og dekonstruksjon av kulturen”
- Nancy Fraser
Lementesen handler om den selvgode venstresidens marsj mot stupet i det de svikter arbeiderklassen i de økonomiske kampene og blir opptatt av såkalte ”verdispørsmål”. Ikke ulikt SVs kamp for homofile rettigheter og miljø, mens Frp tiltrekker seg arbeiderklassen i hopetall.
Gjentatte ganger har jeg hørt at venstresida må vende seg mot ”folk flest” og at feminismens er et middelklasse–kvinneprosjekt som kun fremmer deres egen karriere mer enn det løser (kvinn)folks problemer. Jeg har tenkt de har rett. Men i det jeg nikker, kommer uroen. Uroen over at noe ikke stemmer i resonnementet. Må alle kamper som ikke handler om arbeiderklassens legitime kamp for økonomisk rettferdighet vente? Finnes det ingen homser blant ”gutta på gølvet”? Må spørsmål om seksuell trakassering, kritikk av den tradisjonelle kjernefamilien og kamp for kvotering av kvinner inn i politiske maktarenaer vike til fordel for viktigere spørsmål? Det er en svakhet i lementesen. Den er kjønnsblind, for ingen kvinnekamp kan føres uten å utfordre tradisjonelle verdier om kjønnsroller, familien og seksuell adferd.
Lementese på avveie
Den amerikanske politiske filosofen Nancy Fraser har påpekt er at kamper om økonomisk fordeling glimrer med sitt fravær på den internasjonale politiske dagsordens rettferdighetskamp, mens kamper som handler om homofiles rettigheter og det hun kaller identitetspolitikk har fanen høyt hevet. Magnus Marsdal og Bendik Wold gjør den samme analysen i essayet ”Den store lemenmarsjen” med kritiske merknader til SVs inntreden i regjering: ”Halvorsen gir to eksempler på partiets sosialisme: Gjennom ”det nærmeste vi kommer en revolusjon i Norge” har SV kjempet fram selvbestemt abort og gått i spissen for homofiles rettigheter. Her er SV kompromissløse. Men hvor ble det av kampen mot markedsliberalismen?”
Så langt alt vel, men i motsetning til Fraser, som vil utvikle et teoretisk forståelse for å drive sosial og politisk kamp for rettferdighet samtidig uten å lage et hierarki mellom ulike kamper, kjører Marsdal og Wold videre som en retorisk dampveivals: ”Men problemet er akkurat denne kombinasjonen – gradvis aksept av hovedtrekkene i nyliberalismens politikk, kompensert med storstilt ’verdimobilisering’ for toleranse, homofili og andre saker som tilfeldigvis har det til felles at de aldri har skapt en søvnløs natt blant investorene på Wall street – er forsøkt flere ganger. Med katastrofale resultater” Resultatene de peker på er høyrepopulismens fremmarsj i Europa og USA, og deres støttespillere blant den tradisjonelle mannlige arbeiderklassen. Selv om Frp har vokst seg stort er fortsatt Frps kjernevelger en ung mann med lav utdannelse.
Som Fraser har de gjort en fornuftig analyse av situasjonen, men tenderer mot en svært dårlig løsning. Det ser ut som om de vender seg tilbake den ”nykonservative marxismens” teoretiske apparat, fordi de velger å prioritere den økonomiske kampen. Marsdal og Wold tar ikke for seg hvordan vi skal kjempe de økonomiske og kulturelle kampene samtidig, i møte med en arbeiderklasse med konservative holdninger overfor kvinner, homser og abort.
Dette er kanskje et retorisk problem, men like fullt et alvorlig problem. Og det henger nok sammen med at kjønn ikke er en viktig nok del av det teoretiske tenkekartet. Bare åtte kvinner finnes på litteraturlista til boka ”Tredje venstre”, og enda færre bøker som anlegger et feministisk perspektiv.
Jeg vet at Marsdal og Wold ikke er mot selvbestemt abort eller homser, men hvordan politiske kamper blir definert og hvilken retorisk ramme de blir gitt får betydning om de kan vinnes eller ikke, om de defineres som middelklassens selvgode prosjekt eller del av et større kamp for et feministisk sosialistisk folkestyre. I Marsdals tekst ”En bit av Frp-Koden”, som er på trykk i Demo 0206, gjentas resonnementene om lementesen. Han anklager også her venstrepartiene for å avblåse den økonomiske klassekampen. De velger seg i stedet ”verdikamper”, og Marsdal velger å betegne dette som en ”kompensasjon” for et ”potenstap”. Videre beskriver han Kristin Halvorsen sitt valgkamp utspill mot Dagfinn Høybråten sommeren 2005:
”For riktig å innprente hos det fordomsfulle familiefolket hvor angrepet kom fra, ble SV-lederen avbildet på en café på Grünerløkka. Under bildet kunne kristne kjernefamilier Norge rundt lese at SVs urbane toppsjef er ”MEKTIG IRRITERT: - Hit til Grünerløkka i Oslo flytter mange av dem som har fått nok av trange bygder hvor Dagfinn Høybråtens verdier regjerer, sier SV-leder Kristin Halvorsen.”
Når blir tiden inne for å kritisere homofobien? Fra teksten å lese er det kanskje fordi hun fremstår så middelklasseaktig som er problemet, og ikke hva hun sier. Mye av den feministiske kritikken er ikke klassebasert, men handler om å utfordre inngrodde forestillinger om kjønnsroller, seksualitet og retten til å bryte med de samme normene. Vi kan alltid kritiseres for å være ”middelklasseaktig”. Men når og hvor skal kampen føres for mangfold, om den ikke skal føres nå?
Nødvendig selvrefleksjon
På samme måte som Halvorsen ikke nevner folketrygden, nevner ikke Marsdal og Wold at kampen mot kjernefamiliens selvfølgelighet må føres samtidig med den økonomiske kampen. Hvorfor? Det kan virke som de ikke anser det som nødvendig. Jeg vil heller si at det er svært nødvendig å finne strategier for hvordan man skal kjempe kulturelle og økonomiske kamper sammen teoretisk, retorisk og praktisk. Og det er enklere å si at disse kampene er like viktige, enn å utforme en politisk praksis som tar høyde for det. Det er her vi kan hente teoretisk og analytisk inspirasjon fra den utskjelte poststrukturalismen.
I den internasjonale feministiske bevegelsen har det som blir kalt ”den språklige vendingen” i akadamia hatt avgjørende betydning, særlig bidragene til den amerikanske filosofen Judith Butler og den indiske filosofen Gayatri Spivak. De har blant annet krevd at feministene holder tunga rett i munnen når de snakker om kvinner som noe bestemt og enhetlig. Kravet om selvrefleksivitet i bruk av identitetskategorier har vært og er viktig for å hindre at det er de hvite, vestlige og heterofile middelklassekvinnene som får definere ”kvinners problemer” og hva som skal være feminismens mål.
I boka ”Tredje venstre” hevder Marsdal og Wold i en interessant analyse at det totale fraværet av motstand mot nyliberalismens ideologi blant intellektuelle skyldes ”postmodernismens” fremmarsj. Den såkalte kulturelle vendingen i akademia har gjort språk og språklige kategorier viktigere enn økonomisk kamp. De skriver at det var ”et intellektuelt klima på 90-tallet til å erstatte samfunnsanalyse med litteraturanalyse og litteraturanalyse med språkanalyse.” De har helt rett i at postmoderne teoretikere gjorde det mer komplisert å drive politisk kamp, for eksempel krever Butler at den feminstiske bevegelsen må slutte å ha bestemte kvinnelige erfaringer som utgangspunkt for vår politiske kamp. Hun vil ha en feministisk bevegelse uten et enhetlig subjekt - Kvinnen. Den poststrukturalistiske kritikken har ført til at man måtte se hva som ligger bak kategoriene ”muslim”, ”kvinne”, ”homo” og ”arbeiderklasse”. Hvem får være med i kategorien og hvem får ha sine erfaringer som del av kampgrunnlaget? Å kjempe en feministisk kamp uten en ide eller et ideal om kvinnen med stor K er ikke lett, men nødvendig om feminismen skal bli et frihetsprosjekt for mennesker uten klamme idealer om hvilke kjønnede egenskaper vi tilsynelatende skal ha. Som en vestlig politisk bevegelse som kjemper for sosial rettferdighet er vi dømt til å snakke på vegne av andre – og da blir det avgjørende hvordan vi omtaler og kategoriserer ”de andre”.
Feiring av forskjell
I Tredje Venstre skriver Wold og Marsdal foraktfullt om de som feirer forskjeller: ”en ”postmoderne” feiring av pirrende forskjell kan ofte være preget av et rent estetisk blikk på samfunnet, noe bare mennesker over et visst nivå av privilegier pleier å utvikle.” Kritikken fra Butler og Spivak har ikke vært av estetisk art, men fra et utdefinert ståsted i en feministisk bevegelse som ”den andre”. Marsdal og Wold påpeker at den ”postmoderne” feiring av kulturelle forskjeller risikerer å bli høyrevridd når den mister de sosiale og økonomiske realitetene av syne. Men må kamper for kulturell forskjell alltid føres samtidig med økonomiske kamper for å være legitime? Blir vi reaksjonære og høyrevridde hvis vi ikke gjør det? Hvilke feministiske allianser kan vi da inngå uten å bli høyrevridde?
Hvis den økonomiske kampen alltid er den viktigste, vil det ofte ende med at det er Hans behov, interesser og krav som vil være bestemmende. Dette er synlig i de retoriske vendingene i lementesen. Jeg tror derimot at Nancy Fraser har rett når hun beskriver utfordringen til den radikale venstresiden slik: ”Ulikt deres forgjengere, så kan ikke dagens arvtakere av den kritiske teoretiske tradisjonen bruke ortodoks marxisme for å løse samfunnets kulturelle og psykologiske problemer. Istedenfor, er det takket være den sammenfallende tendensen mellom nyliberalisme og “den kulturelle vendingen”, at de må teoretisere over relasjonen mellom kultur og kapitalisme, i et klima som ønsker å underdimensjonere kritikk av den politiske økonomien.” (Recognition or redistribution s.198)
Frps legitime verdighetskamp
Det er ikke hvem som helst som ”verdimobiliseres” med Frps macho retorikk. Å analysere høyrepopulismen fremvekst utelukkende med et klasseperspektiv er som å skytte seg selv i foten. I disse dager, når Frp er det største arbeiderpartiet i Norge, er det kanskje verdt å merke seg hvordan de fører en kulturell kamp for anerkjennelse og respekt for ”folk flest”s vaner og kulturelle preferanser. Derimot er Frp ekstremt dårlig på politiske reformer for sosial rettferdighet og økonomisk fordeling.
Den dårligste delen av verdighetsprosjektet til Frp handler om å holde i hevd patriarkalske verdier rotfestet i den sosialdemokratiske arbeiderklassen og ideen om at solidaritet forutsetter kulturell likhet. Den tradisjonelle maskuliniteten er truet. Verdigheten til den kroppsarbeidende produsenten som forsørger kona si er truet og Frp sørger for å gi den hvite arbeiderklassemannen verdighet. Venstresidas strategi for kulturell anerkjennelse og psykologiske verdighetsprosjekt kan derimot ikke basere seg på at ”såkalte vestlige verdier er best”, ”likestillingen har gått for langt” eller at homofobi ikke er så farlig. Kulturell likhet er ikke, og kan ikke være, forutsetningen for sosial likhet. Selv om venstresiden reiser de økonomiske kampene er det ingen automatikk i at de kulturelle kampene blir vunnet, så igjen blir spørsmålet hvordan vi kan føre dem samtidig.
En ting er i hvert fall sikkert, retoriske vendinger om at homsers kamp ikke holder børsspekulanter våkne om natta, eller beskrevet som ”kompensasjon” for et ”potenstap” bidrar ikke til å skape den nødvendige betingelsene for en solidaritet og kampfellesskap basert på forskjell. Og holder i hevd hierarkiet om at ulike rettferdighetskamper har ulik verdi. Den feministiske bevegelsen har alltid måttet føre kulturelle og økonomiske kamper samtidig, siden å gjøre bare det ene vil være å famle rundt i blinde. Derfor burde både poststrukturalistiske og marxistiske feminister være en selvsagt del av pensum og legge analytiske rammer for hvordan vi skal analysere og dermed endre vår samtid. Marsdal og Wold viser teoretiske og politisk tankekraft i ”Den store lemenmarsjen” og boka ”Tredje Venstre”, men analysene trenger en feministisk storrengjøring. Så opp og hopp, gutter!