Anarki kommer av gresk og betyr uten hersker. Innenfor den tidlige sosialisme ble begrepet første gang tatt i bruk av franskmannen Pierre-Joseph Proudhon (1809-65), som tilla ordet en positiv betydning. Et statsløst samfunn, argumenterte Proudhon, var ikke nødvendigvis ensbetydende med kaos — et anarki kunne tvertimot representere en bedre ordnet samfunnsorganisasjon.
I statens sted satte anarkistene føderasjoner av frivillige sammenslutninger. Med tidens gang har slike sammenslutninger blitt definert på ulikt vis, avhengig av de muligheter og begrensninger samfunnet byr på. I et jordbrukssamfunn, der alle er knyttet til territoriet de produserer på, artet idéene om et sosialistisk, statsløst samfunn seg av nødvendighet annerledes enn de gjør i dagens høyindustrialiserte informasjonssamfunn. Etterhvert som arbeidsdelingen og spesialiseringen har tiltatt, har også mulighetsbetingelsene for et statsløst samfunn forandret seg. Og de har, ikke minst takket være de siste tiårenes kommunikasjonsrevolusjon, definitivt forandret seg til det bedre.
Men nøyaktig hvilke typer organisasjoner staten kan erstattes med, vil av naturlige grunner være et åpent spørsmål, avhengig av de eventuelle krefter som setter seg fore å skape et statsløst samfunn. Det meste dagens anarkister her kan bidra med, er å angi hvilke minimumskriterier som må oppfylles om man ikke skal stå i fare for å gjenskape de selvsamme strukturer man ønsker å erstatte. Den historiske anarkismens kritikk av de statlige sosialistene, med Marx som fremste representant, fikk i sin tid rett med alle sine spådommer om statssosialismens umulighet og dens iboende tendens til despotisme og diktatur. Hva som gjenstår å bevise i praksis, er den positive siden ved anarkismens kritikk — muligheten for å skape et selvstyrt samfunn, frigjort både fra kapitalens lovaktige logikk og statens passiviserende og umyndiggjørende beslutningsmonopol.
Statens historiske oppkomst
Set rettferda til side, og kva er kongerike, anna enn røvargods? For kva er røvargods, anna enn små kongerike? Dersom bandittar blir mektige nok til å få seg borger, … eige byar og legge under seg folk, så vert ikkje styret deira lenger kalla bandittvesen, men pryda med det høge namnet ’kongedøme’ …, og dét er ikkje fordi dei har forandra på framgangsmåtane sine, men fordi dei no kan gå fram på same vis, men utan å vere redde for loven. — Augustin (ca. 400 evt.) [sitert i Kåre Lunden, Dialog med fortida. Historie og historikarar frå 1184 til 1984, Det norske samlaget, Oslo 1985, s. 47]
Den tidlige historie er et område for mye spekulasjon og lite sikker viten. Likefullt har mange uttalt seg om den med stor sikkerhet, og brukt den til så mangt. Så godt som all moderne politisk filosofi hviler på spekulasjoner omkring en ‘opprinnelig tilstand’ eller en ‘menneskelig natur’ (som ofte antas å ha vært ‘renere’ dengang vi jaktet og sanket fremfor å bo i by og spise boksmat). Filsofen Hobbes er blant de mest kjente. Han mente menneskets sosiale samkvem var basert på alles krig mot alle, og at vi var som ulver mot våre neste — det vil si, frem til vi frivillig avga vår makt til suverenen, Leviathan, som sikret vårt helbred mot at vi ga avkall på vår frihet. Slik kontraktstenkning er et sterkt argument for statens fortsatte beståen; dens oppgave er klart definert som å skulle sikre oss den grunnleggende trygghet vi trenger, og den får metafysisk legitimitet ved å henvise til en folkevilje vi ikke har noen mulighet for å etterprøve. Fortidens mennesker avga en suverenitet på vegne av oss alle, og som ikke kan heves fra depotet uten straff: Å sette seg utover loven er identisk med å ville gjenopprette krigstilstanden, og gå imot hva en annen filosof, Rousseau, senere skulle kalle ‘almenviljen.’
Slike tenkere har vært avgjørende for at mange idag tenker på staten som en nødvendighet, enten de anser den for å være god eller dårlig. Slik har det seg også at enhver statsborger i en moderne nasjonalstat antas å kunne si som solkongen Ludvig den 14.: Staten, det er meg.
Anarkister har et litt annet syn på sakene. De fremhever at staten har eksistert relativt kort tid i menneskets historie, men erkjenner samtidig at den har vært rundt lenge nok til at den idag fremstår som en helt naturlig del av tilværelsen og det menneskelige samfunn. For å avnaturalisere staten og minne folk om dens historitet — det vil si at den er historisk oppstått, og historisk kan forsvinne — er anarkister ofte opptatt av å definere hva en stat egentlig er for noe. Dette gjelder også samfunn som har eksistert uten sentrale maktinstanser, som kan fortelle oss noe om statens nødvendighet eller mangel på samme (selv om de muligheter og vanskeligheter man vil ha i et høyteknologisk samfunn er helt andre enn hva de var i tidligere, mer ‘primitive’ samfunn).
Hva er en stat?
De fleste menneskelige samfunn i historien har verken kjent til stater, lover eller regjeringer, og for 6000 år siden eksisterte det mest sannsynlig ikke slike størrelser overhodet. Kunnskapen om slike statsløse samfunn hentes stort sett fra arkeologien og antropologien. Utfra hva disse fagene har kommet frem til har det vært mulig å rekonstruere noen av de måter statsløse samfunn har løst sosiale oppgaver på — oppgaver ethvert menneskelig samfunn må løse.
Også i tidligere, statsløse samfunn har man hatt kollektive former for sanksjoner (sladder, diskusjon, ritualisert/ikke-ritualisert slåssing, utvisninger eller drap, for å nevne noen — eller konkurranser. Inuittene på Grønland har f.eks. hatt sangkonkurranser), og ofte kollektive former for meglingsinstanser dersom de mer voldelige løsningene har vært aktuelle. Slike sanksjoner har variert i form og funksjon, men er først i nyere tid blitt formalisert på en slik måte at de kan kalles legale. I tidligere tider benyttet man seg gjerne av religiøse straffer som forbannelse e.l., i den grad spesialiserte grupper overhodet dømte. Men dette forandret seg med tiden. Sanksjonsmyndigheten falt gjerne inn under de grupper som ved hjelp av vold tilranet seg makt — det vil si evnen til å få andre mennesker til å lystre sin vilje. Slik vilkårlig makt forandrer seg alltid raskt til å oppnå et visst nivå av legitimitet, og med sanksjonsmyndighet følger det også respekt. Å få sin vilje er gjerne selvforsterkende, og kombinert med religiøse verdensbilder, særlige klesdrakter og andre strategier, ble kimene til statsdannelser lagt.
Man kan plassere statens oppkomst på ulike punkter i tidsaksen avhengig av hvordan man definerer en stat, men er det tale om en stat lik den vi kjenner den idag er det nok å gå tilbake til 1500-tallets Europa. Før vi kommer dithen er det imidlertid verdt å se på noen av de former som gikk forut for den moderne stat, og å definere nærmere hva en stat er. Staten kan sies å være en territoriell størrelse, det vil si at den hevder sin suverenitet over et gitt område. Disse områdene kan være klart definerte, som mellom de fleste nasjonalstater idag, eller de kan være flytende, som var vanligere før. Da var gjerne hovedstaden ukrenkelig, mens suvereniteten ble svakere jo lenger ut i periferien man befant seg. Videre har staten en eller annen form for sentralisert administrasjonsapparat, som kan sikre at suvereniteten opprettholdes mot indre og ytre krenkelser. Administrasjonen forsøker således å fastholde et voldsmonopol på eget område, uten å av den grunn alltid lykkes (dagens situasjon i Nepal er et eksempel på konkurrerende intern voldsanvendelse; mange sør-amerikanske lands historiske forhold til USA er et eksempel på konkurrerende eksterne voldsanvendere). Dermed kan man også si at det til statens definisjon hører med at den er et krigsinstrument. Eller riktigere, krigen er en oppfinnelse gjort av staten — det finnes ingen eksempler på virkelige kriger uten at velutbygde statsstrukturer har eksistert til å iverksette dem.*
Det hører også til definisjonen av en stat at den blir styrt av en liten gruppe som adskiller seg fra befolkningen forøvrig. I de eldre statsdannelser kunne dette være langt mer lukkede strukturer enn i dagens borgerlig-demokratiske stater, men det er verdt å huske at det selv i samfunn som de nordeuropeiske sosialdemokratier stort sett er fra eliten at staten får sine ledende tjenestemenn og –kvinner, mens et samfunn som det egyptiske under faraoene var relativt åpent for tilførsler til administrasjonen fra folkedypet — selv bønder kunne ende som skrivere. Og skillet mellom de herskende og de beherskede er like reell i slike åpne samfunn, som det er det i samfunn der maktutøverne påberoper seg arvelighet eller guddommelighet.
Vi finner altså eksempler på statsdannelser langt tilbake i tiden. Om vi holder oss til det europeiske kontinent er Romerriket det første eksempel på en statsdannelse i vår betydning av ordet. Mens tidligere konføderasjoner av bystater hadde vært forbund av likestilte, utgjorde Roma et sentrum for en virkelig stat av undersåtter. Men det er ingen rett linje fra Romerriket via det karolingske imperie opp til de europeiske statsdannelsene omkring 1500-tallet. For selv om Rom ikke ble revet på en dag, ble også dette riket en dag omdannet til ruiner.
På disse ruinene vokste ikke bare Vatikanet, men også det Europa vi kjenner idag frem. Først som en løs samling av kommuner, siden som en samling territorialstater kontrollert av ulike elitegrupper, i strid med hverandre men ofte forenet som utbyttere. Som vi allerede har sett var ulike former for adskillelse og spesialisering avgjørende for at statene vokste frem. Etterhvert som det ble gjort krav på territorier av en viss størrelse, utvidet man det slektsbegrep som før hadde vært bestemmende for fellesskapet — og separasjonen fra ‘de andre’ ble på ulike vis søkt realisert ved å tøye metaforene til at kongene var fedre, dronningene mødre og undersåttene brødre. Ikke før med den moderne statsborgerlige identitet er denne separasjon imidlertid drevet så langt i sine konsekvenser at man kan si at staten hviler på eksklusjonen (og dermed rettsløsheten) til alle andre verdensborgere — noe man får et håndfast bevis for ved å telle antall kropper som skyller i land langs Europas sydlige strender.
En rekke andre former for separasjon er imidlertid nært beslektet med staten, for eksempel innen religiøs, juridisk og politisk praksis. Eiendommen er en av disse, som du kan lese om et annet sted her. Både staten og den private eiendom forutsatte at det ble mulig å produsere overskudd, dvs. å frarøve naturen dens gjerrighet. Dette var sentralt for fremveksten både av prester, dommere og krigere. Og arbeidsdelingen og byttet som fulgte med overskuddet, ble etterhvert av et slikt omfang at det muliggjorde heltidsspessialisering innenfor en rekke oppgaver. En bonde kunne flytte til byen og bli snekker, og bytte sine snekkerprodukter mot livsnødvendighetene og kanskje til og med luksusprodukter, som krydder eller smykker. Viktigere var imidlertid det forhold at overskuddet ga noen mulighet til ikke å arbeide overhodet, men i stedet leve av overskuddet i bytte mot ulike 'tjenester.' Én tjeneste kunne være krigføring; enten det skyldtes menneskers motvilje mot soldatlivet eller andre årsaker, vokste det uansett frem en klasse av krigere. Tjenestene tok gjerne form av 'an offer you can’t refuse,' altså utpressing med trussel om voldsanvendelse. Men det kunne også være tale om beskyttelse mot andre snyltere, enten det var invaderende fremmede eller voldsspesialister fra nabokommunene. Et forholdsvis lite antall, men svært mobile røverbaroner sørget slik for at systemet ble selvopprettholdende; den ene var nødvendig for å holde den andre stangen. Ordningen var da også så solid at det den dag idag eksisterer kongehus i Europa. Man skal med andre ord ikke gjøre bøndene dengang til latter for ikke å ha klart å kvitte seg med åket.
Men mange forsøkte, og en del lyktes — særlig i byene. Mot de mange små kongedømmer sto det lenge en lang rekke mer eller mindre 'frie' kommuner, der man styrte seg selv «uten annen autoritet enn deres velvilje, festningsvolder og deres spyd,» som Kropotkin formulerte det i Staten — dens historiske rolle [s. 44]. Men omgivelsene tvang dem etterhvert i kne. Blant alle de som spesialiserte seg i vold, vokste det frem både fellesskap og motsetningsforhold, og gjennom stadige underleggelser vokste røverdynastiene seg sterke, med romersk lovgivning i hånd — et slags siste stikk til den gamle ruinhaugen. Romerretten var for statsfostrene en kilde til næring og stabilitet, og var sentral for oppbyggingen av de nye hierarkiske strukturer.
Prestenes rolle skal ikke vies mye plass, men alment kan man si at enhver stat har behov for legitimerende læresystemer, og at slike doktriner alltid har hatt sine trofaste leverandører i presteskapene. Ikke minst de monoteistiske religionene, som kristendommen og islam, har gjennom de siste århundrene vært uhyre populære, og tross enkelte nokså sekulære stater (Frankrike, Tyrkia) har ikke sekulariseringsprosessen kommet lengre enn at kirken i de fleste vestlige land den dag i dag spiller en betydelig rituell og ideologisk rolle. Selv i samfunn som har forsøkt seg uten kirker har statsapparatene lansert nye guder — statuene av og mausoleet over Lenin i det gamle Sovjet er bare to eksempler på den gudestatus han og de andre bolsjeviklederne ble gitt.
De dynastiske røverfamilier og deres biskoper og dommere var imidlertid bare én side av saken, og deres rolle ble stadig mindre; ikke minst gjennom revolusjoner som den store franske i 1789. Viktigere var det apparatet de herskende skapte for å administrere sine subjekter på mest mulig fruktbart vis. Disse strukturene har overlevd og endog konsolidert seg, uavhengig om de opprinnelige statsoverhoder er blitt sittende eller om de (bokstavelig talt) har rullet. Og disse palassene er ikke levn fra fortiden slik kongenes slott er det: Tross alle vellykkede palassrevolusjoner opp gjennom tidene, der Ludviger, Nicolaier (både i russiske tsariske varianter og rumenske stassosialistiske varianter) og Slobodaner er kastet ut — har palassene selv bestått, for ikke å glemme deres omgivelser. Ministeriene, militærkasernene, fengslene og politistasjonene, staten, står idag sterkere enn noensinne.
Anarkister møter statens påberopelse av legitimitet med en innsigelse som først blir levedyktig når mange nok bifaller: Vi har aldri svoret troskap mot den sosiale orden vi lever under. Dagens politiske institusjoner overlever på vår aksept, men det også en aksept som kan tas tilbake.