Velkommen till Vikarinfo!
Ettersom du sikkert jobber som vikar (eller lignende former for usikre ansettelse) er det kanske ingen nyhet før deg at en av ti arbeidstakere i Norge er i samme situasjon som deg. Dette er ikke unikt i Norge, det er sånn i hele Europa.
Vikarbyråene og arbeidsgiverne vil ha det sånn. Vikarer er fleksibel arbeidskraft med færre rettigheter enn fast ansatte, vi er perfekt tilpasset arbeidsgivernes behov. Hvis sjefen ikke liker trynet ditt kan han kaste deg rett ut igjen. Når behovet for arbeidskraft er lite er vikarene arbeidsledige, når det er stort får vi jobbe og tjene penger.
Det fantastiske fleksible arbeidsmarkedet, med en hele tiden markedstilpasset "naturlig arbeidsledighet", som politikerne elsker, det er vikarene.
Vi jobber med ulike ting og vi finns overalt. På kontor der vi gjør alt mulig drittarbeide som å flytte møbler, smile i telefonen eller løpe rundt med post. Vi sliter som dyr på svære støy- og støv-fyllte lager, i kantiner og restauranter. Vi løper mellom bråkete skoleklasser der lærerne for lenge siden har sjukemeldt seg og tørker snørr i barnehager. Men vi har det felles at vi er vikarer.
Vi blir ikke særlig lenge på hver arbetsplass. Vi bekymrer oss for om vi skal få jobb neste måned, og om vi kan betale neste husleie i tide. Vi løper fra sted til sted og selger arbeidskrafta vår.
Vi har flere øyne som følger oss enn de fast ansatte, ikke bare sjefene, men vi må også gjøre konsulenten vår glad og fornøyd så vi får fortsette å tjene penger for dem neste måned. Vi blir altså tvunget til holde kjeften vår mer enn hva våre arbeidskamerater må.
Jepp, vi er fucked, men det har vi alltid vært. Fast arbeid er ikke en drøm, som om det skulle være vårt eneste mål. Gå hver dag til samme sted, møte de samme sure og ubrukelige sjefer og gjøre samme kjipe arbeidsoppgavene.
Javisst er det kjipt å måtte forlate kule arbeidskamerater når oppdraget er over, men vi er langt fra ensomme som vikarer. Vi kan dessuten spille dumme, gjøre tabber, gi blaffen i og ignorere oppgaver som vi ikke liker men som vi blir kommandert til, fordi vi bare er vikarer. Vi er reserven som ingen forventer seg at skal klare noe som helt og som snart kommer til å være borte igjen. Og vi tenker jo ikke å la dem slite oss ut. Eller hva?
Pengene bestemmer, men vi vil ha det vi behøver for å leve et godt liv. Vi vil kunne velge sjøl hvor, hvordan, når og hvor lenge vi skal jobba. Som vi vil kunne velge når vi vil ha ferie og vi skal faen meg ha bra betalt og bli behandlet med respekt.
Den her siden handler ikke om å fortelle om hvor jævlig det er å være vikar. Den handlar om makta og de tusenvis av muligheter vi som vikarer faktiskt har. Vikarbyråene og bedriftene har penger, konsulenter, kontakter, sjefer, lager, arbeidsplasser, timelister og datasystem på sin sida, men vi har hverandre, vår felles vilje, vår kunnskap og vår kamp. Er vi sterke nok kan vi kreve at fleksibiliteten skal være kontrollert av oss, ikke av de som kjøper den.
Vi vil at denne siden skal være ett av våre felles verktøy mot dem.